I et nyansert innlegg i Vårt Land 27.2 begrunner Bent Høie sin motstand mot reservasjonsrett for fastleger. I spørsmål om reservasjonsrett står to viktige hensyn mot hverandre: Pasienters rett til behandling og legers samvittighet. Høie skal ha honnør for å anerkjenne at det siste også er betydningsfullt.
Likevel er det mye å problematisere i Høies begrunnelse. Jeg vil trekke frem tre momenter:
1) Høie skriver at ”det er en stor prinsipiell forskjell på det å utføre et inngrep og å henvise pasienter”. Fastlegene henviser til abort, og er dermed ikke delaktige i aborten slik de som utfører den er. Men: I klassisk (kristen) etikk er tre faktorer avgjørende når handlingers moral skal analyseres. Handlingen i seg selv, omstendighetene den finner sted under, og intensjonen eller handlingens videre hensikt. Ved å skrive og signere en henvisning tar legen nødvendigvis del i pasientens intensjon eller plan om at det skal utføres abort. Hvis abort er uetisk, er derfor både det å utføre og det å henvise til abort uetiske handlinger.
2) Høie er redd for at tjenestene pasientene får vil ”avhenge av fastlegenes private moral”. Men det er galt å redusere motstand mot henvisning til abort til et spørsmål om ”privat moral”. En oppfatning om at abort er galt kan gis en plausibel allmennmoralsk eller religiøs begrunnelse, og kan derfor være både dyp, velbegrunnet og særdeles viktig, siden det dreier seg om liv og død. Siden abort innebærer å ta et liv og ikke er sykdomsbehandling, strider det også mot tradisjonell legeetikk. En oppfatning om at provosert abort ikke hører hjemme i helsetjenesten er altså alt annet enn ”privat”.
3) Fastlegene ”kan ikke la sin moral hindre pasienter i å få det helsetilbudet de har krav på”, skriver Høie. Det har han rett i, og her kommer min viktigste innvending mot hans resonnement. For reservasjon kan praktiseres på en måte som gjør at både pasienters rett og legers samvittighet ivaretas på samme tid.
Fastleger som reserverer seg kan informere om dette på legesenterets nettsider. Hvis pasienten ringer legesekretæren for å be om time, og opplyser at det gjelder henvisning til abort, kan legesekretæren sette opp time direkte hos én av legens kolleger som ikke reserverer seg. Eller, hvis legen under en konsultasjon innser at han ikke kan etterkomme pasientens ønske, kan han sørge for snarlig ny konsultasjon hos en kollega. Alle disse fremgangsmåtene lar legen beskytte sin samvittighet, men ingen av dem fører til at pasientene hindres i å få den etterspurte behandlingen, slik Høie og andre har vært redde for. Politikerne har anledning til å definere presist hvilke måter reservasjon bør foregå på for å være akseptabel, og for hvilke behandlingsformer. Det er altså ikke slik at å åpne for reservasjon fører til et ”frislipp”; verken av hensynsløs reservasjonspraksis, eller av dårlig begrunnet reservasjon ut fra for eksempel religiøse renhetsregler.
Jeg ber Høie og andre kritikere av reservasjonsrett ta inn over seg at reservasjon kan utføres på slike smidige måter der pasienten ikke blir skadelidende. Vil dere vurdere på nytt om ikke leger kan innrømmes en rett til reservasjon i slike tilfeller?
Trykt i Vårt Land 29.2.2012.