Jeg kom over et spennende essay av den australske statsviteren Kenneth Minogue. Minogue befinner seg langt til høyre politisk. I essayet kritiserer han statsmakter av europeisk type for å være for omfattende, på måter vi stadig hører fra den kanten. Men det interessante er at han også prøver å vise hva slik utstrakt statsmakt betyr for individets moral og handlingsliv. Jeg har forsøkt å oppsummere Minogues essay.
Myndighetene styrer stadig større deler av våre liv. Samfunnet gjennomreguleres, velferdstilbudene blir flere og mer omfattende.
Myndighetene vil gjerne forme oss til å passe inn i deres foretrukne idealsamfunn. Hvis dette er sant, er det paradoksalt: Politikerne er valgt av oss for å styre oss. Hvis vi ikke er fornøyd med jobben de gjør, forkaster vi dem ved neste anledning (dvs. ved neste valg). Men myndighetene har nå ganske omfattende meninger om hvordan vi skal leve våre liv: Vi bør ikke røyke, unnlate å spise frokost, eller mislike andre kulturer, for eksempel.
Dette leder oss til neste punkt: Myndighetene overtar og utfører menneskets viktigste aktivitet for oss: Den tilbakevendende overveielsen om hvordan vi bør leve.
Ved å gjennomregulere våre liv og overta funksjonene frivillige sammenslutninger tidligere spilte, har staten fjernet arenaer der vi kommer i kontakt med andre. Slik tømmer de vårt moralske liv for innhold:
By “the moral life,” I simply mean that dimension of our inner experience in which we deliberate about our obligations to parents, children, employers, strangers, charities, sporting associations, and all the other elements of our world. … It also constitutes the conditions of our happiness. In deliberating, and in acting on what we have decided, we discover who we are and we reveal ourselves to the world. … To the extent that this element of our humanity has been appropriated by authority, we are all diminished – dehumanized.
Vårt moralske liv er det ene nøkkelbegrepet, det andre er frihet. Minogue definerer frihet slik: Evnen til ikke bare å velge, men også å takle konsekvensene av sitt valg. ”To accept employment, to marry, to join a cause, to sustain a family, and so on, all involve responsibilities, and it is in the capacity to sustain self-chosen responsibilities, the steadiness to face up to the risks … that we exhibit our freedom. And its essence is that each individual life is determined by this set of chosen commitments and virtues (whatever they may be) rather than by some set of external determinants or regulations.”
Vi gir gjerne bort frihet i bytte mot trygghet, materielle goder og andres aksept. På samfunnsplan er årsakene til redusert frihet også lett å se: Avhengighet av velferdsstaten, som leder til kostnader, kriminalitet og apati; og myndighetenes politisk korrekthet i spørsmål om forskjeller mellom kulturer, noe som lærer nye landsmenn at de er ofre, og at offerrollen lønner seg.
Det er påfallende hvordan tiltak som reduserer friheten fremmes i demokratiets navn. ”Demokrati” har jo egentlig en snever og veldefinert betydning – folkestyre. Men i vår tid har vi latt begrepet ekspandere til å bli ullent og omfattende. ”Demokratisk” blir nærmest et synonym for godt og rett. Selv slusing av ressurser til underpresterende elever blir solgt inn som ”det demokratiske”, hevder Minogue som et eksempel. ”Demokrati” handler derfor ikke lenger om folkestyre, men om en radikal utjevningspolitikk.
Høyverdig moral handler ikke lenger om å gjøre det rette, men å holde de politisk korrekte meningene om høyst abstrakte spørsmål, gjerne global fordelingspolitikk og krig.
Alt i alt blir det mindre rom og betydning for individets daglige moralske handlinger i samarbeid med sin medborgere.