I så fall kan jeg jo komme med et forsøk på en naturalistisk forklaring av kunnskap. (Merk at jeg selv ikke har noe tro på dette med definisjon, men det vil kreve mye mer forklaring. Dette forslaget skriver jeg bare for å vise at det slett ikke er noe spesielt naturalistisk problem her):

La oss utdype dette med god grunn på følgende måte:
En god grunn er god på en kunnskaps-frembringende måte når:

4. Hvis ikke-p tror man ikke lenger at p.

Med andre ord, for å bruke saue-eksempelet mitt lenger oppe: Man har ikke en god grunn, slik forstått, for å tro at det er en sau rett bak gjerdet. Hvis den ekte sauen forsvant ville man nemlig fortsatt tro at det er en sau rett bak gjerdet, pga robot-sauen.

Dette er en helt naturalistisk måte å forklare på, og har i tillegg den fordel i forhold til Plantingas forslag at det ikke faller for mitt saue-moteksempel.

(Forslaget har sine egne problemer, såklart, men verre enn Plantinga sitt kan jeg ikke se at det er)

Og at Plantinga heller ikke har funnet fasiten, lindrer ikke naturalistens hodebry: De er ikke i nærheten av å forklare fenomenet kunnskap. I kommentarene som har gått forut, synes svaret å være “det tar evolusjonen seg av, for å ha reell kunnskap øker overlevelsen”. Dette svaret er utilfredsstillende.

Skulle ikke det tyde på at naturalisme og non-naturalisme her står på like fot?

Og at det kanskje er ideen om at vi skal ha en definisjon som kan gi oss nødvendige og tilstrekkelige betingelser for kunnskap, som er problemet?

Kunne tenkt meg et svar på dette, jmf min tidligere replikk her…

Hva ligger i at noe fungerer “slik de skal”? Skal according to who? Det er lett å lese dette som “gir en 100% korrekt gjengivelse eller måling av en ytre virkelighet”, noe det virker som ligger implisitt i pkt 3. Vi kan imidlertid aldri vite med sikkerhet at en kognitiv evne eller et måleapparat vi konstruerer oss gir en slik eksakt måling. Dersom denne måten å lese pkt. 1 på er riktig, har man ikke belegg for påstand 2. Definisjonen av “kunnskap” blir rett og slett så streng at vi ikke kan oppfylle den.

Eller misforstår jeg et eller annet grunnleggende her?

- Kunnskap kan defineres på en slik enkel og grei måte som du skisserer her. Det er ikke akkurat bred enighet om det punktet, hvorfor skal kunnskap kunne gis en universell definisjon overhodet?
- Oppfatninger er noe kvalitativt annerledes enn disposisjoner for adferd.
-Oppfatninger behøver ikke å behandles holistisk (dvs i sammenheng med hverandre)
- Det fins i prinsippet en tilgang til oppfatninger som er uavhengig av all adferd. (og dermed uavhengig av all tolkning)
Jeg må si jeg er svært overrasket over at en dualisme mellom mentale egenskaper som følelser, oppfatninger osv på den ene side og fysiske egenskaper som avfyringen av bestemte nevroner osv er såpass utbredt som den er… Konseptuelle skiller krever ikke noen slik dualisme, og det er langt fra opplagt hvorfor en slik dualisme skulle være tilfelle (annet enn at vi har en intellektuell tradisjon som står hardt på et slikt skille). For andre muligheter, se en god del av de mest kjente filosofene fra slutten av 1800-tallet og utover, som James, Dewey, Peirce, Nietzsche, Heidegger, Davidson, Wittgenstein, Rorty, osv osv…….. (Plantingas korte henvisning og avvisning av Davidson i artikkelen ”Naturalism defeated” er såpass horribel at han neppe kan ha forstått ham, ihvertfall)

Et annet poeng, er jo at selv med Plantingas definisjon (slik den blir fremstilt her, i hvert fall), er ikke definisjonen nok til å garantere kunnskap. La oss si at jeg er designet slik at jeg fungerer slik Gud har tenkt seg det, og deretter kommer opp i følgende situasjon:

Jeg ser bort mot et gjerde, og rett bak gjerdet står et dyr som umiskjennelig er en sau. Jeg former derfor oppfatningen ”Det er en sau rett bak gjerdet”. Dette vil være velbegrunnet. Og riktig nok, det er en sau rett bak gjerdet, oppfatningen er sann. Men ikke slik jeg tror. Den sauen jeg ser, er nemlig en robot-sau, umulig å skille fra en sau på utsiden, men fylt av stål og mikrochips på innsiden. Skjult bak en busk som står ved siden av robot-sauen er det imidlertid en ekte sau.
Er oppfatningen min i dette tilfellet kunnskap? All intuisjon sier nei. Det at oppfatningen min er sann, er helt tilfeldig, ren flaks. Men jeg hadde en velbegrunnet sann oppfatning (og mine kognitive evner fungerer rett i forhold til deres design).
Dette er et eksempel på en innenfor epistemologien svært velkjent type eksempler, Gettier-moteksempler. Din definisjon av kunnskap faller slik den står nå. Å spesifisere at “velbegrunnet” = “de kognitive evner fungerer slik de bør, dvs i henhold til deres design” holder ikke.

Jeg skjønner at naturalismen er tema, men for meg blir dette et problem N&E ikke trenger løse – fordi det er et uløselig problem ved tilværelsen.

Vi kan aldri vite om vi kan ha kunnskap eller ei – vi må ta et “leap of faith” (sic;) og begynne et sted.

a) Du kan anta at det du observerer stemmer sånn nogen lunde og ta det derifra; da skulle jeg (jeg personlig i alle fall) tro du ender opp med vitenskap og evolusjonsteori og dermed kan begrunne at den første antagelsen din var riktig. Dette blir selvfølgelig sirkulært, men alternativet – å anta at det du observerer *ikke* stemmer – fører ingensteds.

b) Eller, du kan gjøre som Morten foreslår, og anta at Gud finnes. Han/hun vil da (hvis du har antatt riktig, vel og merke!) sørge for at observasjonene dine stemmer med virkeligheten. Du vil også da komme frem til at evolusjonsteorien stemmer og at det dermed er en god mulighet for at din evne til å ha kunnskap har utviklet seg ved evolusjon, ikke gjennom Gud.

Jeg kan dog ikke se hvordan man kan bekrefte Gud gjennom observasjonene, men ser frem til mortens innlegg om det, når det kommer (i mellomtiden virker det som om denne andre forklaringen har en ekstra og unødvendig antagelse – Guds eksistens).

“Vi kan tenke oss en uendelighet av scenarioer der et individ vil gjøre det som er gunstig for overlevelse, men ha helt feilaktige overbevisninger om hvorfor dette var det rette å gjøre.”

Problemet er at det vell av scenarioer som både du og Øyvind ser for dere kanskje er gunstige for overlevelse, men ikke kan utvikle seg ved evolusjon. Ting må skje trinn for trinn, saaaaakte og i en prosess hvor hvert eneste fenotypiske trinn er fordelaktig for bæreren av genotypen. Eksemplene du kommer med er typiske sky-hooks som kun kan skapes fra scratch, ikke i en laaangsom og iterativ prosess. Grunnen til at vi løper fra tigeren fordi vi tror den vil spise oss er at vi er skapninger som lærer og kan resonnere oss frem til at tigre er farlige. Hvis du ikke bare ønsker å kritisere “oppfatninger” men også selve kunnskapens byggestener, dvs logikken, får du igjen problemet med at “redningen” i å anta Guds eksistens i seg selv forutsetter logikk.

Øyvind skrev: “Men atferden din er likevel etisk forsvarlig. Hvis du likevel hevder, som Morten, at du kan ha andre motiver, les det følgende, jeg tror jeg gir et slags svar der (for det er vel mot det Morten skriver vi egentlig vil diskutere)”

Ehm, jeg klarer ikke å tolke noe svar fra det du skrev. Og jeg må påpeke det fordi du ikke har skjønt min eminente tilbakevisning av Mortens argument Svar til Ø: Ja, handlingen kan muligens være etisk riktig (selv om jeg er uenig), men etisk “rett” eller “galt” korrelerer ikke med overlevelse. Ergo er “hva som er etisk riktig” irrelevant om man prøver å foklare hvorfor noe har utviklet seg ved evolusjon. Hvis noe var skapt av en god gud burde vi nok sett mer etisk riktige skapninger enn vi gjør, men det er en annen historie.

Det finnes velbegrunnede teorier som går imot dette. (f.eks. les om Nationality and Partiality og om Metaethical Particularism på: http://plato.stanford.edu/entries/international-justice/ ) Selvsagt trenger man ikke være enig men de finnes altså og noen av dagens fremste filosofer, blant annet David Miller (http://en.wikipedia.org/wiki/David_Miller_%28political_theorist%29 ), som hevder dette.

Og i punkt b: “ingen behandler familien bedre enn tilfeldige mennesker fordi det er etisk forsvarlig.”

Men atferden din er likevel etisk forsvarlig. Hvis du likevel hevder, som Morten, at du kan ha andre motiver, les det følgende, jeg tror jeg gir et slags svar der (for det er vel mot det Morten skriver vi egentlig vil diskutere):

Svar til Morten:
Jeg synes ikke eksempelet ditt er godt i det hele tatt. Jeg er enig i at ulike overbevisninger kan føre til samme atferd, men man kan godt hevde at korrekt overbevisning (i alle fall i enkle konkrete tilfeller) på sikt likevel vil føre til større overlevelsessjanse. Ser vi en tiger, så flykter vi fordi vi tror den kan spise oss.

Når det gjelder det du skriver om at vi også kan ha feilaktige systemer og abstrakte teorier så kan det ovenfornevnte føre til at vi nettopp også blir flinke til å tenke abstrakt. (Dette poenget er godt forklart på siste side i følgende artikkel som nettopp tar opp Plantingas argumenter: http://philosophy.wisc.edu/sober/fitelsoon%20and%20sober%20on%20plantinga.pdf )

Så til slutt om det du kaller et sirkulært argument, for et slikt argument er faktisk greit forsvarlig. Beskriver teorien sannheten så beskriver den sannheten. Akkurat som med determinismen. Er den sann så er den sann, selv om vi ikke kan si at vi kan vite det. Såkalte ‘self-refuting’ teorier kan faktisk være sanne.