http://www.cbhd.org/resources/bioethics/beckwith_2001-11-19.htm

Beckwith sier at det er irrelevant hvor utviklet fosteret/embryoet er så lenge det er et menneske. Du se kan disse eksemplene:

1) Fosteret ikke kan snakke –> det kan heller ikke spedbarn eller stumme
2) Tidlige fostre har ikke ferdig utviklet cortex –> også hjernedøde, hjerneskadde har “mindre komplekse/fungerende hjerner”. Men sett at vi visste med sikkerhet at en hjernedød pasient ville våkne igjen og fungere som normalt, kunna vi da drepe ham før det skjedde?
3) Tidlige fostre har ikke bevissthet –> det har heller ikke hjernedøde, mennesker som sover, mennesker i koma osv.
4) Tidlige fostre kan KANSKJE ikke kjenne smerte –> det kan heller ikke mennesker som er lamme eller mennesker som er født uten evne til å kjenne smerte. Men sannsynligvis kan fostre sanse smerte (thalamus er utviklet i 8.uke), men kanskje den ikke kan persepere smerte.
5) Tidlige fostre har ikke evne til å føle ønske om å leve –> det vet vi heller ikke om hjernedøde, demte, spedbarn har
6) Fosteret er avhengig av morens organer for overlevelse –> alle mennesker er avhengig av andre for overlevelse, og mennesker som trenger nye organer er også avhengig av donasjon av andres organer
7) Fosteret er ikke selvstendig levedyktig før 20. uke fordi det er da lungene er “ferdig utviklet” –> vi dreper heller ingen fødte mennesker fordi at lungene deres ikke fungerer
Fostere har ikke ferdig utviklet personlighet –> hvilke fødte menensker har egentlig ferdig utviklet personlighet?
9) Fosteret er like forsvarlig å drepe som en mus pga deres primitive hjerner –> fosteret er ikke et dyr, men et menneske. Da er det drap av mennesker vi snakker om og ikke drap av dyr. Disse er to forskjellige vesener, slik at en mus kan ikke kreve menneskeverd. Vi dreper heller ingen mennesker fordi hjernene deres ikke fungerer skikkelig, feks hjerneskadde.

Etc.

Det er altså ikke funksjoner, utvikling og egenskaper som gir oss verdi. Kravet til menneskeverd er kun å være et menneske, ikke å være en person.

Drøfter Beckwith det standpunkt at et foster først blir en person etterhvert
i utviklingen (ofte med utgangspunkt i når f.eks. enkle hjernefunksjoner,
bevisthet, osv. osv. oppstår)?

Det mangler da på listen hans over? Spesiellt siden dette jo er de facto
ordningen i mange stater og livssyn. I Norge/Sverige er jo en grense satt til
hhv. 12/18 uker – og disse forsvares jo medisinsk med at det er satt med god
margin før “noe viktig skjer” (jeg tolker dette til å bety før fosteret blir en
person).

I Islam blir drapet på en gravid kvinne vistnok først f.o.m. 5 måned regnet som
to drap. Også innen kristendommen har det eksistert slike tolkninger. Augustin
snakket i sin tid om besjeling av fosteret en tid ute i svangerskapet.

Har Beckwith ikke tatt opp og drøftet et slikt syn i boken sin?

Jeg vet jo ikke hvor du står ennå, men måtte bare spørre retorisk:

Synes du fosteret blir en person i etisk forstand så snart to streker synes på graviditetstesten?

En argumentasjon som er så strikt som dette her tror jeg kommuniserer svært dårlig. Og da spørs det jo hva dere oppnår…