Problemet med Singers utsagn er at han ofte blir misforstått (mange ganger med vilje) av folk som Harriet McBryde Johnson. I en debatt som dette må man bruke språk motparten er i stand til å forstå mer eller mindre korrekt framfor språk som er mer presist.

Jeg tror at slutningen du trekker ut fra utsagnet til Singer “the notion of a moral right is a helpful … one” er en misforståelse av det han mener. Dersom Singer hadde snakket om rettigheter hadde han vært litt mindre presis, men blir misforstått mindre.

Når jeg sier “Den etiske revolusjonen til Singer er å benytte behov som utgangspunkt for rettigheter” er det mer presist å plassere “rettigheter” i sitattegn. Men da misforstår folk hva man mener.

“The truth is, however, that like all utilitarians Peter Singer does not believe in rights. He subscribes to the slogan of the father figure of utilitarianism, Jeremy Bentham, that rights are “nonsense upon stilts.” But this does not mean Singer ensures the public are aware that he does not believe in rights; for although he says, “I am not convinced that the notion of a moral right is a helpful or meaningful one . . . ,”7 he also adheres to the practical principle that “[t]he language of rights is a convenient political shorthand. It is even more valuable in the era of thirty-second TV news clips . . . .”8 Just as he is quite happy for the public to be deceived into thinking he believes in rights (I am not aware of his correcting anyone who perpetuates the myth), so he also countenances deceiving people into thinking their desire to go on living trumps all other desires.9″

Dersom jeg forstår spørsmålet riktig er det det reele behovet som er viktig. Dyr som ikke har bevissthet og mennesker som ligger i koma har fortsatt behov selv om de ikke nødvendigvis er klar over dette behovet. Personer som opplever et urimelig behov for unødvendige fordeler på bekostning av andre har ingen rettigheter til å få disse behovene ivaretatt.

Du skriver at det er individet behov som er essensielle for om det har rettigheter. For å forstå deg helt her, trenger jeg en avklaring: Er det individets reelle behov som er avgjørende, eller er det indivitets opplevde behov man skal ta hensyn til?

Hilsen Morbus Norvegicus egen herr Brodwall

Det finnes overhodet ikke noe som kan beskrives som ubetinget godt, bortsett fra en god vilje. (Eller noe slikt. Noen som har den nye norske oversettelsen?)

Spørsmålet er hvilke egenskaper er essensielle og tilfeldige for de individer vi tildeler menneskerettigheter. Morten har valgt å fokusere på egenskaper som er essensielle for om individet er menneske. Jeg ønsker å fokusere på hvilke egenskaper som er essensielle for om individet har rettigheter.

Singers (og mitt) argument er at den essensielle egenskapen for å kunne ha rettigheter, er å ha behov for disse rettighetene. For å ha behov må man ha en viss form for bevissthet. Men artsmedlemskap er en tilfeldig egenskap når det gjelder å svare på spørsmålet om hvem som har behov for rettigheter.

En uventet videreføring av dette er at jo større et individs (reele) behov er, desto flere rettigheter vil Singer tilskrive det. Konsekvensen er at selv om et ufødt barn med funksjonshemminger ikke har rettigheter innen Singers etikk, har barnet når det blir bevisst et større behov for hjelp enn et barn uten funksjonshemminger og dermed større rettigheter. Generaliseringen av dette er den fallende marginaleffekten som PeeWee påpeker – de svakeste trenger mest støtte.

Jeg synes også at dette effektivt besvarer bekyldningen om en “slippery slope” effekt.

Den etiske revolusjonen til Singer er å benytte behov som utgangspunkt for rettigheter. Det som er synd er at han har ikke formidlet dette tilstrekkelig godt til verken sine motstandere eller alle sine tilhengere.

PS: Jeg føler at språket faller oss i ryggen. Det er vanskelig å tenke på rettigheter som “noe man har behov for” – vi er så vant til å tenke på rettigheter som “noe vi har gjort oss fortjent til.”

Det stemmer at man kan finne opp sære prinsipper og situasjoner hvor utilitarismen er av det onde, men det bryr jeg meg ikke om i det hele tatt. Det jeg derimot bryr meg om er hvilken ideologi som faktisk gjør at folk har det best når den appliseres på den virkelige verden! Jeg er totalt uninteressant at utilitarister i teorien ofrer mennesker for helheten, i og med at i den virkelige verden er sosialister og liberalister som ofrer individer for helheten! Det er jo nettopp det som skjer i f.eks. USA, at flertallet tar seg til rette ovenfor den relativt lille underklassen. På samme måte betyr sosialismen i praksis at den store massen tar seg til rette på bekostning av de mest ressursterke. Når man på denne siden så hevder jo visse at man skal erstatte velferdsstaten med privat veldelighet, og det er jo nettopp å ofre underklassen for helheten. Det som utilitarismen har som de andre mangler er den fallende marginaleffekt, som gjør at det er mest lønnsomt å gjøre noe for de som har det dårligst. Det er her verdt å merke seg at utilitaristen John Stuart Mill skrev om de svake og deres situasjon, mens sosialistene bare var opptatt av den vanlige arbeider.

Når det gjelder rettigheter, så er bekjempelsen av den utilitarismens store innsats for menneskeheten! Det stemmer at man burde være sikret mot å bli tatt av staten helt uten å ha gjort noe galt og at man skal slippe vilkårlige inngrep i sitt liv, men det kan man ordne uten å ty til rettigheter i den liberalistiske forståelsen av ordet.

I den rike verden idag hvor diktatur ikke lenger er noen praktisk trussel, så fungerer rettigheter heller som en legitimering for å ofre individer. Man bruker individets ukrenkelighet til å argumentere mot å ta noe fra de ressursterke for å heve de ressursvake, selv om det ikke vil føre til noen lidelse for de ressursterke.