Morbus Norvegicus

Denne teksten er skrevet for og trykt i YLF-forum, og vil være av størst interesse for det bladets lesere.

Når vi går gjennom livets første faser lærer vi å koble en del sammenhenger mellom egenskaper hos andre mennesker. Vi lærer at de som har rødt hår gjerne har fregner, og at de dessuten fort blir solbrente. Vi lærer at de som er høye er gode i basketball, at ishockeyspillere snuser, at de som bruker briller er nerdete, og at de som er store ofte er sterke. Vi lærer at blonde jenter er pene, at fete folk er slappe, at keivhendte er smarte, at pakistanere kjører drosje, at nordlendinger banner, og at afrikanere løper fort.

De nevnte forestillingene er klassiske fordommer: Det er kunnskap vi har, som vi bruker til å danne oss et bilde av folk, før vi treffer dem. Og ofte stemmer dette bildet ganske bra med virkeligheten. Det er derfor fordommer blir til og vedlikeholdes.

Mange av oss kommer aldri videre. Resten av oss når neste fase i læringsprosessen, som er at fordommene våre ikke bør få noen som helst konsekvenser, fordi vi bør behandle alle mennesker med samme respekt uansett. ”Inni er vi like”, pleier man å si, og selv om de som har studert anatomi vet at det er feil, illustrerer den setningen poenget. Er vi i sunne miljøer lærer vi dette allerede som små barn fordi foreldre og andre oppdragere forteller oss det, men det går kanskje flere år før vi innser at det vi har lært faktisk stemmer. Pendelen har svingt andre vei, og den foreløpige konklusjonen er at det ikke er forskjell på folk.

Med enda litt mer innsikt, blir det åpenbart at de nevnte egenskapene faktisk ofte stemmer hvis man ser på grupper, men at det kan være skivebom på individnivå. Eksempelvis er det både riktig og legitimt å si at ”fete folk er slappe” eller at ”nordlendinger banner”, men det betyr ikke at alle fete folk er slappe eller at alle nordlendinger banner. Derfor – og pga. høflighet – skal man være forsiktig med å be overvektige personer komme seg ut av sofaen, eller kritisere nordlendinger vi ikke kjenner for å banne for mye. Det kan godt hende at vi har rett i en slik kritikk, men det blir feil fordi vi ikke kan vite at vi har rett.

Legeutdannelsen er en gjentagelse av disse fasene. Først lærer vi at KOLS´erne røyker, at type 2-diabetikerne spiser usunt og trener for lite, at cervix-cancer-damene har hatt mange sex-partnere, at metakarpfrakturer oppstår når man slår og at deppa, middelaldrende damer misbruker benzodiazepiner. Dessverre er det mye man skal lære som lege, og det kan være fristende å stoppe når man endelig har fått litt oversikt over disse sammenhengene. Problemet er igjen at det her er snakk om gruppebasert kunnskap, og slikt er egnet til å gjøre sannsynlighetsberegninger, som man gjør når man stiller en diagnose. Men vi må trå varsomt, for slik kunnskap er ikke egnet til å dømme folk – verken juridisk eller moralsk – som pasienten veldig lett kan oppleve at vi gjør, når vi stiller en diagnose.

Vi sosialiseres til å glemme å være politisk korrekte, og spør pasientene våre om de røyker, trener nok, hvor mange sex-partnere de har, om de slåss og om de er misbrukere. Og sånn må det være, for at vi skal gjøre jobben. Men vi må stille spørsmålene åpent, vi må vente på svaret, og vi må tro på dem hvis de sier at de aldri har røyket, trener to timer hver dag, har vært monogame hele livet, har falt av sykkelen eller har kontroll på tablettforbruket sitt.

Vi vet at disse svarene ofte ikke er sanne. Men vi må velge å tro på det de sier. Vi må velge å være naive. Da er det ikke oss pasienten lurer; de lurer seg selv. Når de opplever at vi tror på dem, vil de stole på oss. Og når de stoler på oss, vil vi eventuelt få en korrigert anamnese. Men bare eventuelt, for det kan hende at de snakket sant i først omgang. Det bør vi i hvertfall tro at de gjorde.