Morbus Norvegicus

Abstraksjon interesserer meg. Ikke så mye idéen abstraksjon, men den konkrete anvendelsen av den. Jeg vil gå så langt som å si at det er en nøkkel til erkjennelse, et meningsfylt liv og glede. Abstraksjonen har vel aldri vært noen folkesport, og bærer nok med seg enkelte elitistiske konnotasjoner, men den gang eliten ennå fantes, tror jeg den må ha vært totalt sett mer utbredt enn den er nå. La meg eksemplifisere: folk flest har nok gjennom tidene foretrukket å snakke om konkrete ting, som gårdsbruk, været, maten osv, men det har stort sett vært fordi man ikke har hatt den intellektuelle kapasitet til å snakke om noe annet. Nå, vil jeg frimodig hevde, er det blitt, for å bruke ett av mine yndede uttrykk, litt ”ukult” å snakke om abstrakte temaer også blant mennesker som fra Guds side er utstyrt med de nødvendige evner. Det er ikke sikkert alle er enig i det ovenstående, men jeg fortsetter ufortrødent videre for jeg har mye på hjertet. Jeg håper denne bloggen kan være et bidrag i riktig retning: la oss derfor aldri diskutere mobiltelefoner eller lomme-PC’er i dette forum!

Før jeg fortsetter må jeg la Aschehoug og Gyldendal definere det abstrakte: abstraksjon er noe som bare er tenkt og ikke er konkret; det at meningsinnholdet i et ord er frigjort fra de konkrete objektene ordet refererer til. Å abstrahere vil si å sammenfatte, skille ut fellestrekk ved forskjellige ting, danne begreper på grunnlag av fellestrekk ved mange forskjellige ting. Altså: når man går fra å snakke om en konkret mobiltelefon, til å snakke om mobiltelefoner generelt, går man opp ett abstraksjonsnivå. Videre opp i pyramiden kommer man hvis man snakker om kommunikasjonsverktøy eller kommunikasjon som sådan. Man kan altså operere med ulike abstraksjonsnivåer og sjonglere mellom dem. Jeg vil i neste innlegg argumentere for hvorfor dette er viktig å beherske i fagfeltet medisin.

Jeg vil nå presentere min teori om forklaringen på tingenes tilstand, og årsakene er de følgene: reklame, TV, enhetsskolen og virkelighetsflukt. Disse fire elementer tror jeg må bære mye av skylden. Reklame er enkelt: det handler alltid om noe konkret. Det som formidles er at: ”dette er en ting du trenger, burde trenge, burde vurdere om du ikke muligens skulle trenge det, i hvert fall hvis du ønsker å være sånn halvveis kul.” En innvending mot bruken av ordet ”alltid” i denne sammenheng, kunne være begrepet: Politisk reklame. Det dreier seg jo om teorier, ismer og visjoner. Men gjør det egentlig det? Av det jeg har sett, handler det stort sett om at dette og hint parti kan gi akkurat deg mer penger, fritid, plass i barnehage eller sykehjem. Reklame som sådan må alltid ha et konkret produkt å reklamere for. Den enkle forklaringen er at det ikke er penger å tjene på å formidle idéer, ingen opplever noe behov for idéer, ingen kjøper idéer. Hva skulle så motivasjonen for å reklamere for idéer være? Nei, gjennom reklame, rettes vår oppmerksomhet mot den konkrete, håndfaste delen av virkeligheten.

TV virker på nesten samme måte som reklame. I motsetning til opplesning eller lesing, hvor man må forestille seg det som ordene formidler, lager TV’en en kortslutning og viser deg nøyaktig det som skal formidles. Dette er TV’ens fortrinn og ulykke. Det er nettopp TV’ens konkretiserende egenskaper som skiller den fra andre medier, og det er først og fremst skildringer av konkrete hendelser (fiktive som virkelige) som gjør seg best på TV. At dette er TV-mediets essens blir tydelig i det at diskusjoner eller foredrag om abstrakte ting som filosofi, bøker, film osv like gjerne kan høres eller leses. Tenk etter om du ikke er enig. Her må man nemlig allikevel bruke intellektet fullt ut for å henge med, mens man ved vanlige TV-serier stort sett kan la mye av reservekapasiteten ligge ubrukt. Jeg sier ikke at det er noe galt i å se på TV, og dere som kjenner meg ville da fort avsløre meg som en hykler, men hvis man har en vag følelse av at TV er noe man bør redusere, kan det være nettopp fordi man ubevisst har forstått hva den gjør med nettopp abstraksjonsevnen.

Nå noen ord om enhetsskolen, etter en kort innledning om bildende kunst. Jeg tror mye kunst, særlig historisk sett, har hatt samme funksjon og abstraksjonsnivå som litteratur. (Litteratur er vel også kunst, hører jeg en av dere si, men jeg tror du forstår hva jeg mener.) Det fortelles en historie, om ikke med ord, så med forståelige bilder i stedet for ord. (Ett bilde kan si mer enn tusen ord.) Jeg påstår nå uten å begrunne det, at kunsten også kan ligge ett abstraksjonsnivå over litteraturen ved at den kan formidle innhold som vi ikke har ord for. Om slikt innhold eksisterer overhodet er en annen sak, men sett at det gjør det, vil det i så fall være mer abstrakt enn det som kan formidles med ord.

Poenget med en kunstnerisk innledning var egentlig å si at man i tillegg til en rekke andre temaer lærer for lite om det på skolen. I tråd med vår ikke-elitistiske skolefilosofi, hvis positive sider jeg kommer til å forbigå i sin helhet, skygger vi unna alt som skiller elevene etter hvor intelligente de er. Da må temaer som krever et høyt abstraksjonsnivå, for eksempel kunst og teoretisk matematikk unngås. La oss heller konsentrere oss om bøying av nynorske verb og hvor mange bananer man får for 40 drakmer. Det er litt mer håndgripelig.

Så til det tredje punktet: Hvordan virkelighetsflukt kan føre til redusert abstraksjonsevne? Resonnementet er av den lengre typen, så du er herved advart. Politikere i dag er ikke genuine demokrater. De ønsker å få gjennomslag for det de tror på uavhengig av om folk er enig med dem eller ikke. De ønsker å få folk til å stemme dem inn i styre og stell og spekulerer i ulike taktiske grep og politiske konsulenter som forer dem med slagord og gode saker som er populære for øyeblikket. Hadde de vært grunnfestede demokrater, hadde de brukt enhver anledning til å presentere alle konsekvenser av sin politikk slik at man kunne gjøre et kvalifisert valg. Ikke alle situasjoner tillater lange resonnement, men noen gjør det, og de blir definitivt ikke brukt. Jeg er inneforstått med at de handler slik av beste mening, idet de tror sin politikk vil være bra for samfunnet som helhet. Men hva om velgerne egentlig ikke er enige? Det er her virkelighetsflukten kommer inn. Man forteller bare om de positive sidene av sin politikk. Det er tusenvis av eksempler av typen: ”vi ønsker å støtte gruppe x på måte y”, mens kostnadene blir utelatt, og især hvem som skal betale dem. Mange ganger tilskrives kostnadene en fiktiv gruppe mennesker som ingen identifiserer seg med, som for eksempel ”de rike”. Hvem vil egentlig kalle seg selv rik? Alle vil ha mer, og man blir billet inn at det ikke har noen kostnader, og det blir tåkelagt at man selv allerede betaler slike stønader til svært mange andre gjennom sin skatt. Ikke sjelden hører man folk som i samme åndedrag klager over høye skatter og grådige politikere, og samtidig er misfornøyd med lave stønader og dårlig finansiert offentlig sektor. Dette er virkelighetsflukt og mangel på realitetsorientering.

Hva har dette med abstraksjon å gjøre? Jo, når man stiller spørsmål om hvorfor noe gjøres, abstraherer man fra den konkrete handling til handlingens hensikt. Videre er det flere nivåer av hensikt, med overordnede mål, delmål osv. For å kunne ta stilling til politisk identitet er det viktig å vite om de ulike nivåene av hensikt de politiske partiene står for. Men nærmest ethvert tiltak har en god hensikt og en utilsiktet kostnad som gjør at man må veie for og i mot. Politikerne har så funnet ut at de ikke er tjent med at velgerne veier, for de kunne jo bli funnet for lette. Ved å holde hele debatten på et konkret nivå om hva den enkelte kan vinne i enkeltsaker, kan man med en absurd begrunnelse oppnå politisk makt til å gjennomføre saker som man mener er bra, for mennesker som ikke skjønner den overordnede hensikten med dem. Politikerne er tjent med å holde abstraksjonsnivået i den politiske debatten på et lavmål, og for at de som kjenner meg ikke skal bli skuffet over min tilsynelatende politiske nøytralitet, må jeg si at venstresiden i politikken har ledet an i dette.

To be continued….