I tiden som kommer har jeg tenkt å ”bokblogge” om en splitter ny lærd bok om abortspørsmålet, Francis J. Beckwiths ”Defending Life: Moral and Legal Case Against Abortion Choice”
Skal man tro skrytet på baksiden av boka (såkalte ”blurbs” – skjønt det skal man være forsiktig med), har jeg skaffet meg ”the most thorough and detailed statement of the pro-life position”. Dette høres lovende ut. Jeg ser fram til å dele med dere innsikten fra denne boka, og jeg kommer til å blogge for hvert kapittel.
Men jeg ser like mye fram til debatten i kommentarfeltet, og jeg vil gjerne få invitere alle bloggens lesere med på diskusjonen: La oss utdype, problematisere og kritisere Beckwiths argumentasjon, og vurdere om den holder vann. Målet er at vi alle kan øke vårt refleksjonsnivå i dette spørsmålet.
”At the end of the day, the abortion debate is about who and what we are and whether we can know it”.
Først, hvorfor er abortspørsmålet så viktig? Vi har de teoretiske grunnene – det er et komplekst spørsmål som omhandler både etikk, jus og politikk, og trenger man dypt nok ned i det, avdekker man dype filosofiske temaer fra et bredt spekter av filosofiens underdisipliner (som vi skal se). Det har iblant slått meg hvor egnet abortspørsmålet måtte være som en gjennomgående illustrasjon i en innførings-lærebok i filosofisk etikk.
Men først og fremst har vi de praktiske grunnene til at vårt samfunns abortpraksis har betydning. I Norge har vi innrettet det slik at beslutningen om abort eller ikke havner hos det enkelte foreldrepar, eller hos den enkelte kvinne. Et særdeles vanskelig valg. Jeg er blant dem som mener vordende foreldre aldri burde hatt dette valget: Selvbestemt abort er et av våre største politiske feiltrinn. Noen går så langt som å kalle det ”vårt holocaust”.
I innledningen av boka beskriver forfatteren sitt prosjekt som et sammenhengende argument for at de ufødte skal inkluderes i samfunnet av fullverdige mennesker. Slik ser han anti-abort-engasjementet som ledd i en større kamp som strekker seg over århundrer, og som i sin tid førte til opphevelsen av slaveriet og like rettigheter uavhengig av hudfarge.
I denne sammenhengen kan jeg ikke la være å tenke på deler av bevegelsen for dyrs rettigheter, som perverterer dette bildet: Disse ser seg selv som de rettmessige etterfølgerne av Wilberforce, Lincoln, King Jr. og de andre historiske heltene i kampen for likhet. Argumentet deres er at mange dyr har like velutviklede egenskaper (evne til å føle smerte, bevissthet, etc.) som menneskelige fostere og spedbarn, og det er en spesiell type etiske skylapper – speciesisme – som hittil har hindret oss i å gi disse samme rettigheter som vi gir små mennesker.
Argumentet hviler etter mitt syn på to feilaktige premisser: For det første er ikke etisk verdi noe vi tilordner, det er noe individer har, uavhengig av hva vi mener om det. For det andre er det ikke egenskaper som gir individer verdi, men hva slags vesener de er. Dette er to helt sentrale forskjeller i abortforkjemperes og –motstanderes resonnementer, som vi kommer grundig tilbake til senere.
Slik skisserer Beckwith argumentet sitt, som utfylles i kapitlene som følger:
1. Den ufødte er fra befruktningsøyeblikket av et fullt medlem av menneskesamfunnet
2. Det er prima facie moralsk galt å drepe et medlem av menneskesamfunnet
3. Ethvert abortinngrep dreper en ufødt, som er et fullt medlem av menneskesamfunnet
4. Derfor: Ethvert abortinngrep er prima facie moralsk galt
(Prima facie er et teknisk begrep fra etikken, som betegner et etisk påbud eller forbud som er gyldig, men som kan måtte vike for andre påbud eller forbud som har større tyngde. For eksempel kan man argumentere for at abort er akseptabelt når graviditeten truer morens liv, og at både fosteret og moren vil dø hvis aborten ikke utføres).
Med ”fullt medlem av menneskesamfunnet” mener Beckwith et individ som er en ”person” i etisk forstand, og som har samme rettigheter som alle andre mennesker som opplagt har rettigheter (slik som deg og meg, eller fosterets foreldre).
Et argument som har logisk gyldig form og sanne premisser, er nødvendigvis sant. Beckwiths fire-trinns-argument har logisk gyldig form, men innholdet i premissene er selvsagt omstridt. Det skal bli spennende å se hvordan han argumenterer for disse.
Neste del kommer i januar.
Hei. Unnskyld for at jeg kommer med en usaklig kommentar, men lurer på om det hadde vært interresant for dere eller deg å skrevet innlegg for http://kristendommen.wordpress.com/
Velkommen skal du være. Innleg som blir publisert og har blitt publisert her er selvsagt også velkomne
På slutten av 80 tallet gikk en mann ved navn Robert Hertz til sak mot sin (ex) samboer da hun ønsket å abortere parets felles barn. Saken vakte en ganske stor oppsikt dengang og på et møte han holdt i sakens anledning, var daværende sosialminister Tove Strand (Gerhardsen) tilstede. Under møtet holdt Hertz opp et bilde av et 11- 12 uker gammelt foster og spurte ministeren:
- Er dette et menneske?
- I Norge har vi en abortlov som gir kvinner rett til selv å bestemme om de ønsker å beholde et foster eller ikke, frem til den 12. uke, svarte ministeren.
- Det var ikke spørsmålet, fortsatte Hertz.
- Men det var svaret, repliserte ministeren.
For meg har den replikkvekslingen for all ettertid stått for meg som det store moralske, eller kanskje heller filosofiske dilemmaet i dette spørsmålet: Når blir et menneske et menneske? Abortilhengeren Strand hadde ikke noe svar dengang. Jeg lurer på om hun har fått det nå.
Nicolas viser Orage et bilde av et menneske på respirator hvor hjernen har sluttet å virke. La oss ta en tenkt replikkveksling mellom meg (Nicolas) og Orage:
N: Er dette et menneske?
O: I Norge har vi bestemt at personer erklæres som døde bare hjernen er død, selv om hele resten av mennesket er levende.
N: Det var ikke spørsmålet.
O: men det var svaret.
På spørsmålet:
- Er dette et menneske?
ville jeg svart:
- ja, men det er dødt.
(Jeg er ingen medisiner så om man hvorvidt hele resten av en kropp kan være i live, hvis hjernen er død, og om dette er en vanlig definisjon, vet jeg ikke).
Men jeg spør gjerne Nicolas hvis mitt anliggende er uklart:
Når blir et menneske et menneske?
Ved fødselen? Etter 12 uker, 28?
Jeg har bodd en del år i Afrika og i enkelte områder av landet jeg bodde i, hendte det at nyfødte barn født på “onde dager” ble satt ut i skogen for å dø. På den måten ungår man at forfedrenes ånder kommer tilbake for å hevne seg på landsbyen. En “medisinmann” vil vite hvilke dager som er “onde” og hvilke som ikke er det. Et poeng her er at man i dette landet ikke anser nyfødte barn som mennesker ennå. Et barn må ha vist seg levedyktig over tid før det får status “menneske” eller verdi som et menneske. Normalt vil dette være mellom 1 og 2 år. Der gikk altså grensen i den kulturen. Hvor går grensen i vår? Når blir et mennneske et menneske?
Jeg mener at premiss 1 er feil: ethvert foster er IKKE et medlem av menneskesamfunnet. Fosteret blir faktisk ikke et medlem før en viss tid har gått. Vi har ikke begravelse hver gang mensen er forsinket (kan være en tidlig abort), og det er en større tragedie om et 8 måneder gammelt foster dør, enn om det skjer etter et par uker. Det er både pragmatisk og etisk å differensiere mellom ufødt menneskeliv:
Hvis en brann truet å drepe to spedbarn og 500 befruktede egg, og det ikke var mulighet å redde alle, hva ville vært det riktige å gjøre? Hvis Beckwiths premisser er gyldige burde man la barna dø, mens man reddet de befruktede eggene (mange liv vs. få liv).
Gode kommentarer. Kerstin, dette med spedbarn kontra egg har blitt diskutert her før, se her og den interessante diskusjonen som følger.
Diskutert – men uten å komme inn på sakens kjerne. Eksemplet med egg vs. fødte barn er et relevant argument mot tankegangen til slike som Beckwith. Det illustrerer også det de aller fleste av oss mener, nemlig at et barn er mer verdt enn et befruktet egg. Hvordan kan det komme seg? Det kan ikke utledes av “menneskeverdet begynner ved befruktelsen-skolen”, så hvordan skal man forklare det? En tilnærming er den jeg har skissert over: at menneskeverdet blir til underveis. En kvinne er i verden. Hun er noens datter, niese, tante, kone etc. Når hun blir gravid er det blivende barnet en hemmelighet for alle. Gradvis blir kvinnen klar over dets eksistens, og etterhvert som magen vokser og barnet gir seg til kjenne, blir det en del av familien selv før det er født.
Sett at kvinnen av en eller annen grunn ikke kan bære frem et barn, og hun ønsker å gjøre abort. I et tidig stadium av graviditeten er fosteret ennå ikke i verden, mens kvinnen er det. Altså må kvinnens behov prioriteres. På et senere stadium av svangerskapet er barnet også i verden, og da kan kun tungtveiende grunner (morens liv og helse) forsvare en abort.
Nå er det en bloggers privilegium å kunne vise til tidligere diskusjoner når nye personer kommer med gamle argumenter, så jeg er usikker på om du kommer til å få – eller bør forvente – svar på dette, Kerstin. To motargument mot din tankegang om at barnets verdi er subjektiv (dvs verdien skapes av andres kjærlighet til det) er at det bare “virker” i de normale tilfellene, men ikke i de mer “ekstreme”:
For lite kjærlighet: et nyfødt barn uten noen som elsker det, kan avlives helt frem til barnet er så utviklet at det kan føle kjærlighet til seg selv.
For mye kjærlighet: Det betyr også at mor ikke kan ta abort dersom fosterets slektninger er uenige fordi de elsker barnet, ettersom barnet er et verdifullt menneske. Jeg mener også at f.eks. adoptivforeldre kan føle ekte kjærlighet overfor barn de ikke er i slekt med, og dermed kan villt fremmede føle kjærlighet overfor ditt ufødte barn slik at du ikke lenger kan abortere.
Jeg tror med andre ord (som tilhenger av selvbestemt abort) at argumentlinjen din ikke er spesielt god. Dersom du hadde lest alle kommentarene på posten Morten lenket til, er jeg rimelig sikker på at du hadde sett disse motargumentene.
Når det er sagt, så fikk du meg til å innse noe interessant: mens Morten mener at barns (påståtte) motstand mot abort har noe å fortelle oss, mener Morten ikke at den nær sagt universelle(?) mangelen på empati overfor egg i et brennende hus kan fortelle oss noe. Trolig ikke en gang om det var skolebarn som reagerte på tankeeksperimentet vårt. I så fall virker det temmelig åpenbart at Morten har begynt med konklusjonen, og derfra utledet at empati kan fortelle oss noe verdifullt (men kun i de tilfellene hvor det forteller ham noe som støtter abortmotstanderens argumenter) – eller har jeg misforstått deg Morten?
Abortmotstandere kan helt klart med full rett avkreves et svar på “brennende hus”-dilemmaet. Jeg skrev en kommentar forrige gang vi debatterte temaet, som jeg fortsatt i all beskjedenhet synes har noe for seg.
Nicolas, etikkens oppgave, som andre filosofiske disipliners oppgave, kan sees på som å først og fremst skulle gi en begrunnelse for “common sense”-oppfatninger, og korrigere disse i de få tilfellene vi kommer fram til at de er feil. Det er i lys av dette at den ubesudlede samvittighetens (som hos 12-14-åringer) dom er av interesse. For finner de noe umoralsk, er dette prima facie umoralsk, dvs. vi kan legitimt regne det som umoralsk inntil vi har argumentert overbevisende for det motsatte. Det at vi ikke føler noe for de truede befruktede eggene i det brennende huset, betyr derfor at det prima facie ikke er galt at de går til grunne, og at det er min oppgave å argumentere for at de har verdi, og bør reddes.
Tusen takk for en oppklaring av hva etikkens oppgave egentlig er, for en non-absolutist som meg selv. Jeg har pønsket litt på dette i det siste, men ikke klart å uttrykke det såpass konsist
Med fare for å ta opp noe du har forklart før, har jeg fortsatt ikke skjønt hva som er grunnlaget for å si at unge mennesker har “ubesudlet samvittighet”?
Det er forsåvidt interessant at unge mennesker gjerne er politisk lenger til venstre enn eldre; personlig tror jeg ikke det kommer så mye av et ønske om å hjelpe, som det kommer av manglende erkjennelse av hvor kompleks verden egentlig er. Jeg kan huske at jeg som barn var frustrert over at det var så mye krig, og tenkte at om alle bare lot være å sloss, så ble det fred. I dag er jeg fortsatt enig i det, men jeg har vel insett at det kanskje ikke er fullt så enkelt.
Nicolas: *selvsagt* har jeg lest tidligere innlegg. Jeg har også konstatert at man ikke har greid å komme til sakens kjerne. Derfor må jeg insistere.
Du har videre enn besynderlig tolkning av argumentet mitt. Det handler ikke om “subjektiv kjærlighet”, men om hvordan barnet gradvis blir en person, selv før det blir født. Det spiller altså ikke noen rolle om barnet er friskt eller sykt, for det er allerede vært en stund “i verden” før fødselen. Du må se dette argumentet i kontrast til argumentet om at menneskeverdet absolutt er til stede fra befruktningen, hvilket gjør det etisk problematisk å redde et barn fremfor tusen befruktede egg.
Jeg synes at Morten gjør det svært enkelt for seg når han dels sier at menneskeverd er absolutt (ikke relativt), og dels at det avhenger av situasjon (å se befruktede egg som en mulighet). Nice try, men begge kan ikke være gyldige samtidig. Ellers mener jeg at distinksjonen mellom mulighet og realitet er et mer fruktbart spor enn å holde fast ved menneskeverdets absolutthet.
For at man skal kunne akseptere problemstillingen med de befruktede eggene i det brennende huset som relevant burde man vel strengt tatt også først tatt stilling til hvorvidt det er etisk at befruktede egg oppbevares andre steder enn i en livmor. Hvis man nå så for seg at de omtalte befruktede eggene faktisk befant seg i en livmor, ville man vel faktisk ha en helt annen problemstilling, men det er jo selvfølgelig ikke poenget her. Jeg har imidlertid ikke problemer med å se at det er naturlig å redde det ene spebarnet fremfor alle de befruktede eggene selv om man faktisk ser på de befruktede eggene som liv. Jeg tror det er en naturlig konsekvens av at et befruktet eggs naturlige habitat er i en livmor, og at det dermed er vanskelig å forholde seg til det befruktede egget utenfor livmoren fordi dette er en konstruert problemstilling. Det er likevel selvfølgelig ikke sikkert at den første innskytelsen, å redde spebarnet, nødvendigvis er det riktigste.
Kerstin, i Beckwiths bok er det en variant av “brennende hus”-problemet der det er slik at det på forhånd er avklart at de befruktede eggene som reddes alle vil bli implantert i kvinners livmor. Da kommer problemet tydeligere fram.
Finnes det noen person som – etter å ha tenkt seg grundig om – ville greid å befri seg fra sin opprinnelige intuisjon/innskytelse og faktisk reddet de befruktede eggene fremfor et spebarn?
Finnes det noen person som ville applaudert hans/hennes valg i ettertid?
Hmmmf,
—————-
Slik skisserer Beckwith argumentet sitt, som utfylles i kapitlene som følger:
1. Den ufødte er fra befruktningsøyeblikket av et fullt medlem av menneskesamfunnet
2. Det er prima facie moralsk galt å drepe et medlem av menneskesamfunnet
3. Ethvert abortinngrep dreper en ufødt, som er et fullt medlem av menneskesamfunnet
4. Derfor: Ethvert abortinngrep er prima facie moralsk galt
———————-
Dette ser jo imponerende ut ved første øyekast – men alt han egentlig sier er jo (i punkt 1) at han mener at befruktede eggceller er å betrakte som personer i etisk forstand. Resten (punkt 2,3 og 4) er jo bare selvfølgelige logiske konsekvenser av hans stansdpunkt!
Men så var det argumentene hans da… Jeg prøver å se om han sier noe substansiellt om hvorfor det bør være slik, men greier så langt ikke å se at han bringer noen substans inn i debatten. Da synes jeg meningsutvekslingene som finner sted i denne bloggen er langt bedre og mer fruktbare.
Selv er jeg ikke overrasket over Beckwiths retorikk. Han er godt plantet i konservativ religiøs tenking fra USA og er også tilhenger av ID (vs. evolusjon).
Argumentene for premiss 1 får mer kjøtt på beina seinere i denne serien. Vent i spenning…
[...] Disse observasjonene av hva folk faktisk føler må danne utgangspunktet for den humanistiske etikken vår. Men hvorfor er så folks oppfatninger så viktige? For oss humanister som ikke har gudegitte morallover kan svaret formuleres slik: “(E)tikkens oppgave (…) kan sees på som å først og fremst skulle gi en begrunnelse for “common sense”-oppfatninger, og korrigere disse i de få tilfellene vi kommer fram til at de er feil.” – Morten, Morbus Norvegicus [...]