Fjerde del i en serie med bokblogging. Temaoversikt finnes nederst på denne siden.
Beckwith tar så opp tråden om nøytralitet i abortspørsmålet, som vi var inne på sist. Han gjør dette ved å kritisere to tenkere som på hver sin måte bruker ”nøytralitet” som argument for at staten må tillate selvbestemt abort.
Først Paul D. Simmons: “The first principle of religious liberty is that laws will not be based upon abstract metaphysical speculation, but will be fashioned through the democratic processes in which every perspective is subject to critical analysis. Any proposal must be open either to revision or rejection (…) The position of the pro-lifers, that the unborn is a full-fledged person from conception, is the result of speculative metaphysics or religious reasoning” (min utheving).
Simmons hevder altså at det vil bryte med prinsippet om statens nøytralitet (og det amerikanske første grunnlovstillegg om likebehandling av religioner) å legge de konservatives syn på fosteret til grunn for lovgivningen. Dette er fordi det konservative synet ifølge ham er basert på spekulativ metafysikk og/eller religiøst fundert argumentasjon, og derfor ikke kan gjøres til gjenstand for kritisk, rasjonell analyse og motargumentasjon.
Men Simmons tar feil. Beckwiths hovedargument for fosterets verdi, som vi skal se på en annen gang, har ingen religiøse premisser. Det kan settes opp i logisk gyldig form, og det er basert på eksplisitte premisser, som lar seg analysere og kritisere.
Dernest, for å forstå anklagen om at de konservative bedriver ”spekulativ metafysikk”, må vi pakke ut begrepet. Metafysikk er læren om hvordan verden er. En under-gren er filosofisk antropologi, læren om hva mennesket er. Beckwiths tilbakevisning av Simmons poeng går nettopp på at alle syn i abortspørsmålet forutsetter en slik filosofisk antropologi, et syn på menneskets vesen. Derfor vil alle abort-syn ha metafysiske forutsetninger.
Simmons hevder for eksempel at staten ikke har noe legitimt krav på å skulle beskytte fosteret før dette er levedyktig. Dette innebærer igjen at det er noe ved det 23-25 uker gamle fosteret som gjør at det har verdi – at det er levedyktig gjør også at det er en person i etisk forstand. Hva er det Simmons gjør her? ”He is attempting, through philosophical reflection and argument, to defend a disputed view of the human person”. Ergo: Han bedriver selv metafysikk, og dette er altså uunngåelig når vi diskuterer fosterets verdi.
Den andre hvis argument vi skal se på, er Judith Jarvis Thomson. I en artikkel hevdet hun, kort oppsummert, at både aborttilhengere og –motstanderes argumenter er fornuftige, men at tilhengernes syn må vinne fram, av tre grunner: ”First, restrictive regulation severely constrains women’s liberty. Second, severe constraints on liberty may not be imposed in the name of considerations that the constrained are not unreasonable in rejecting. And third, the many women who reject the claim that the fetus has a right to life from the moment of conception are not unreasonable in doing so” (min utheving).
Thomson hevder altså at selv om vi medgir at abortmotstandernes syn er like fornuftig som forkjempernes, så er det ikke urimelig av oss å avvise det. Dette er særlig fordi abortmotstand innebærer et alvorlig inngrep i privatpersoners frihet: ”Why should the deniers [dvs. abortforkjemperne] win? (…) The answer is that the situation is not symmetrical. What the supporters [dvs. abortmotstanderne] want is a license to impose force; what the deniers want is a license to be free of it. It is the former that needs justification”.
Hvordan skal man besvare dette argumentet? Det må være ved å påpeke at hvis abortmotstanderens syn på fosteret er korrekt, så er det virkelig urimelig og ufornuftig å ikke godta den inngripen i gravides frihet som et forbud mot abort innebærer. Hvorfor skal frihet være viktigere enn liv? Beckwith: ”After all, the burden that abortion is employed to terminate (pregnancy) is less of a harm that the wrong that Thomson concedes is not unreasonable to believe occurs in the termination of that burden (unjustified homicide of a human person).”
Vi har sett på to ulike forsøk på å appellere til statens nøytralitet for å begrunne at abort må være tillatt. Slike forsøk innebærer altså at man hopper bukk over selve temaet: Hvem har rett i abortdebatten? Vi har skissert hvorfor slike forsøk må slå feil. Neste gang nærmer vi oss sakens kjerne, når vi går løs på spørsmålet: Er fosteret et menneske?
Staten bør være nøytral, men ikke pga. argumentene som Beckwith angriper.
Den selvfølgelige grunnen til at staten må være nøytral i denne saken for tiden (det kan endre seg senere) er at det ikke er noe klart demokratisk flertall for noen av standpunktene.
Hva kan man gjøre i et demokrati da? Jo, man kan overlate den kontroversielle avgjørelsen til enkeltmennesker.
Hvorfor tror du det er forbudt med drap i Norge? Fordi du mener at det er moralsk galt? Eller fordi et klart demokratisk flertall mener det bør være forbudt?
Jeg håper du ser poenget mitt? I eksempelet over er jeg ikke i tvil om at de fleste deler samme moralske standpunkt (drap er galt) – og da er det jo ikke så mye å diskutere… Men i sin ytterste konsekvens bygger ikke demokratiet på rett og galt, men på et demokratisk flertall – slik tilfellet er når vi ikke er enige i hva som er rett og galt.