Vi er kommet fram til niende og siste del i denne “bokbloggingen”. For oversikt over delene, se her.
Denne gangen skal vi sveipe innom et av de beste argumentene mot det konservative abortsynet, ved å se på ideer som stammer fra filosofene Judith Jarvis Thomson, Ronald Dworkin og David Boonin.
Liberale bioetikere hevder gjerne at individer må være bevisste eller rasjonelle for å ha fullt menneskeverd. Konservative kan så påpeke at dette ekskluderer spedbarn, demente og andre fra fullt menneskeverd – og at slike uakseptable utslag burde være tilstrekkelig til å tilbakevise de liberales kriterier for menneskeverd. Det er her David Boonins tilnærming har noe for seg. Ifølge ham er evnen til å ha ønsker (eng.: ”desires”) nødvendig for menneskeverd. Dette igjen forutsetter organisert aktivitet i hjernebarken, noe som utvikles mellom 27. og 34. svangerskapsuke.
Med disse kriteriene kan Boonin hevde at spedbarn og komatøse har rett til liv – fordi de har potensial til å ønske seg rett til liv. Tidlige fostre og hjernedøde har derimot ikke denne retten.
Boonin bygger videre på Thomson og Dworkins påstand om at retten til liv forutsetter ønsket om retten til liv: ”[It is] very hard to make sense of the idea that a fetus has rights from the moment of conception. Having rights seems to presuppose having interests, which in turn seems to presuppose having wants, hopes, fears, likes and dislikes. But an early fetus lacks the physical constitution required for such psychological states”. Derfor, hevder disse tenkerne, kan vi ikke si at fosteret skades av å avlives.
Beckwith presenterer i hovedsak tre motargumenter: For det første: ”Deprivation of a good (be it an inheritance or self-conscious existence) constitutes harm even if one is ignorant of that deprivation”. Dernest: Hvis Beckwiths syn på fosteret (IVHB) er korrekt, så har fosteret egenverdi uavhengig av om det har en bevisst opplevelse av retten til liv: “It seems more reasonable to hold that the violation of someone’s rights is more closely connected with what truly harms the individual rather than with what he or she desires”.
Til sist, et eksempel på en handling som etter Boonins kriterier må være akseptabel, mens common sense vil erklære den som gal: La oss si at forskere klarte å dyrke fram individer som var kloner av oss voksne mennesker, som “reservedelsmennesker” for oss når våre egne organer svikter, men at disse vokste fram uten hjerne. Ifølge Boonin må dette være greit, for de hjerneløse klonene har ingen rettigheter. Men er det ikke med god grunn at forslaget byr oss imot?
Ang det siste forslaget: det ville vært helt greit for meg.
Eller mener du det er galt å abortere anencephaliske bebiser også? (dvs fostre/barn som aldri utvikler noen hjerne)
———–Morten skrev————
La oss si at forskere klarte å dyrke fram individer som var kloner av oss
voksne mennesker, som “reservedelsmennesker” for oss når våre egne organer
svikter, men at disse vokste fram uten hjerne. Ifølge Boonin må dette være
greit, for de hjerneløse klonene har ingen rettigheter. Men er det ikke med
god grunn at forslaget byr oss imot?
———————————–
Det interessante spørsmålet er HVORFOR det byr oss imot … For noen år siden
hørte jeg om en britisk forsker som hadde fått rumpetroll til å utvikle seg,
men der han ved hjelp av enzymer hadde sørget for at rumpetrollene ikke hadde
hode (…og hjerne). Så hva hvis menneskekroppene ikke hadde hatt noe hode?
Hadde det bydd oss mindre imot da? Hva hvis det kun var snakk om å dyrke frem
en hånd eller fot? Da hadde vi vel tenkt at det var greit? På samme måte som
de fleste av oss synes det er greit å dyrke frem f.eks. hud i dag …
Hvorfor synes vi det er greit å dyrke frem hud, muskler, lever, nyre og
kanskje en gang i fremtiden øyne(?) og stort sett alle “perifere” lemmer? Går
grensen ved hode og ansikt? Eller kommer vi til grensen som “byr oss imot” når
mye av dette er koblet sammen til noe som begynner å ligne en hel
menneskekropp?
For å komme til bunns i dette synes jeg det er viktig at vi forstår hvorfor vi
tenker, føler og handler som vi gjør. Mitt utgangspunkt er at moral er utviklet
gjennom evolusjon. Når vi handler moralsk er det fordi det har vært
formålstjenelig opp gjennom tidene og dermed har evolusjon gitt oss et instinkt
(det vi kaller samvittighet) som forteller oss når vi bør handle moralsk. Så hva
oppfatter vi som moralske handlinger? Dette finnes det faktisk empiri på.
Professor Marc Hauser har foretatt en spørrundersøkelse der respondentene måtte
ta stilling til ulike moralske dilemmaer – ofte eksemplifisert i form av et tog
som kom farende og der det var mennesker i skinnegangen. Her er noen av
dilemmaene i undersøkelsen:
1) Tog kommer farende. Det er 5 mennesker i sidespor A og 1 menneske i sidespor B.
I denne situasjonen valgte et stort flertall å switche til sidespor B.
2) Tog kommer farende. Det er 5 mennesker i skinnegangen. Toget kan stoppes ved
å velte en stor trestokk i skinnegangen.
I denne situasjonen valgte et stort flertall å stopper toget med trestokken.
3) Tog kommer farende. Det er 5 mennesker i skinnegangen. Toget kan stoppes ved
å kaste en stor og tykk person i skinnegangen – som da dør.
I denne situasjonen valgte et stort flertall å ikke stoppe toget på denne måten.
4) Tog kommer farende. Det er 5 mennesker i skinnegangen. Toget kan stoppes ved å
kjøre det inn på en sideloop der en trestokk stopper toget før det kommer
ut igjen på hovedsporet og treffer de 5.
I denne situasjonen valgte et stort flertall å switche toget inn i loopen.
5) Tog kommer farende. Det er 5 mennesker i skinnegangen. Toget kan stoppes ved å
switche det inn i en sideloop der en stor og tykk person i skinnegangen er nok til
å stoppe toget før det kommer ut igjen på hovedsporet og treffer de 5. Den store og
tykke personen dør.
I denne situasjonen valgte et stort flertall å ikke switche toget inn i loopen.
Selv om 1) og 5) kan synes like – og konsekvensen blir jo den samme – så hadde
alikevel de fleste en klar oppfatning av at det var rett å velge å switche toget
inn på sidesport B i 1), men at det var galt å gjøre tilsvarende i 5). De fleste
greide heller ikke å beskrive hva som egentlig var forskjellen mellom 1) og 5).
Årsaken til at de allikevel “viste” svaret er at moral i høy grad er et instinkt
utviklet med evolusjon – og ikke en skrivebordsøvelse. Når vi ser nærmere etter
ser vi faktisk at det jo er Kants kategoriske imperativ de ubevisst appliserer.
“En person skal behandles som et mål i seg selv og ikke kun som et middel for å
oppnå noe annet”. I eksempel 1) er det skinnegangen som er “middelet” for å stoppe
toget. Personen i sidespor B er en akesptabel “causalty of war”. Men i eksempel 3)
og 5) er det jo personen som er middelet til å stoppe toget.
Det er jo fantastisk! I praktiske situasjoner som det kan tenkes at man møter
i løpet av livet der man står ovenfor lignende moralske dilemmaer (ikke
nødvendigvis i møtet med et tog) har altså evolusjonen frembrakt Kants kategoriske
imperativ lenge før Kant selv tenkte dypt på det. Vi har Kants kategoriske
imperativ nedarvet i vår intuisjon!
1) –> Den ene kunne ikke “reddes” og er offer for “uheldige omstendigheter” – som er fullt ut moralsk akseptabelt.
3) –> Den ene brukes ikke som et middel for å redde andre.
5) –> Den ene brukes ikke som et middel for å redde andre, selv om sluttresultatet er det samme som i 1).
6) Enda tydeligere blir dette hvis en lege har 5 pasienter som må få erststattet
hvert sitt organ for å overleve. Det er ikke moralsk akseptabelt å taue inn
en frisk kar fra gaten og ta organenen fra ham.
Professor Hauser undersøkte også om det var forskjeller mellom ulike grupper i hvilke
valg de foretok. Han fant at det ikke var statistiske avvik uansett om respondentene
var ateister eller religiøse. Til og med i isolerte stammesamfunn var valgene de samme
(Hauser byttet ut tog med kano etc.).
Resultatene hans er konsitente med det vi kunne vente å finne hvis vår bedømmelse
i denne typen moralske dilemmaer hovedsakelig kommer fra natur (evolusjon) og ikke av
kultur (religion etc.).
Så de moralske dilemmaene (1-6) over er faktisk ikke noen dilemmaer – siden vi
stort sett er enige om hvordan de bør håndteres. Problemene starter først når vi
begynner å snakke om “befruktede egg” og “menneskekropper uten hjerne”. Da går
selvfølgelig vårt evolusjonsfrembrakte instinkt på tomgang siden dette er entiteter
vi ikke har hatt behov for å forholde oss til – inntil nå.
Hvis Beckwith synes det er ubehagelig å redde de befruktede eggene ut av det
brennenede huset- se Mortens kommentar under Abortspørsmålet (8)
( http://www.norvegicus.no/?p=165 ) – så er det rett og slett fordi han ikke “føler”
at det er personer han redder. Når/hvis vi føler ubehag ved å klone reservedelskropper
er det fordi det vi “føler” at de er personer.
Siden “følelser” av en eller annen grunn synes å være dårlige argumenter (kanskje pga.
det som diskuteres under tråden: “Tradisjonell etikk – en maskulin vrangforestilling?
” ( http://www.norvegicus.no/?p=139 )), så prøver vi oss med logiske (maskuline?) regler
istedenfor, som f.eks. 1) eller 2) under:
1) Du skal ikke drepe mennesker –> Enkelt og greit. Ingenting er lov…
2) a) Mennesker som har fått hjerne og enkel bevisthet er personer.
b) Når et menneske har fått personstatus, kan ikke den “mistes” – uansett hvor
hjernedød personen er.
Osv. osv. Poenget er at det er mulig å designe regler som skal “hjelpe” oss ut av
dilemmaene. Men det er jo uansett “bare” regler vi har funnet på – og ikke
allemenngyldige evige sannheter. Tidsånden beveger seg uansett fremover. For noen
hundre år siden var slaveri helt OK. F.eks. ble afrikanere sett på mer som dyr
enn mennesker – de var iallefall ikke personer – ergo var det ikke noe moralsk
dilemma med slaveri… I dag vet vi bedre.
Vil det vise seg engang i fremtiden at befruktede eggceller er personer? Eller
vil det være vårt forhold til “hjerneløse kropper” som har blitt revurdert? Det er
det ingen av oss som vet. Jeg mener at “her og nå” bør vi ta hensyn til hva vi føler.
Og jeg synes konsekvensene av det virker fornuftig. Hjerneløse kropper er ikke god
ressursbruk på en overbefolket planet. Men jeg synes det er fornuftig å ha frivillig
abort og forskning på befruktede egg.
Beckwiths problem er hans jakt på den evige moralske sannheten “utenfor oss selv”.
Moralen kommer tvert imot fra oss selv – og utvikles sammen med oss ( se forøvrig mine
innlegg på http://www.norvegicus.no/?p=84#comments ). Ekstra ille blir denne
absolutismen fra Beckwith fordi absolutisme “rettferdiggjør” shortcutting av demokratiske
avgjørelser (se “Abortspørsmålet (3): Amerikanske tilstander” og “Abortspørsmålet (4):
Abort i den nøytrale staten”).
Trist: du burde lage deg en egen blogg (jegertrist.wordpress.com er faktisk ledig) og legge ut så lange innlegg der. Da blir de lengre innleggene dine lest av mange flere enn her på MN
Eventuelt kan du gjerne gjesteblogge på min Ars Ethica, f.eks. med en renskrevet versjon av posten ovenfor. Ta i så fall kontakt på ars punkt ethica alfakrøll gmail punkt com 
Interessant innspill. Det viser nok en gang hvordan man kommer ned til den filosofiske etikken når man krafser nok i overflaten i de moralske dilemmaene.
De vitenskapelige observasjonene/ eksperimentene du viser til, lar seg ikke tilbakevise, men tolkningen av dem vil vi være uenige i. La oss diskutere det en annen gang. Takk for alle gode innspill under abort-diskusjonene.
——Morten skrev———
De vitenskapelige observasjonene/ eksperimentene du viser til, lar seg ikke tilbakevise, men tolkningen av dem vil vi være uenige i. La oss diskutere det en annen gang.
—————————
Det kan vi godt vente med. Men hva er det vi er uenige i? Det vi diskuterer under “om evolusjon og kreasjonisme” (http://www.norvegicus.no/?p=84)?
… men hva skjedde? Var det noen som forandret standpunkt her?
Selv synes jeg hele Beckwiths argumentasjon var svak og at han bare fortalte om sitt eget standpunkt uten å gå kritisk til verks. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Beckwith er gladere i å skrive enn å tenke …
Var det noen som synes boka var god og at Beckwith bidro med noe nytt i debatten?
DU og jeg og alle andre har vært i den situasjonen at vi ikke var tilkjent menneskeverd.
Vanskeligere er det ikke.
Man kan bare tillate abort dersom man selv er likegyldig til hvorvidt man SELV lever eller er død.
En unike celleklumpen etter befruktningen var bare deg: ingen andre.
Hadde mora di skrapt deg bort ville de ikke ha vokst opp.
Da hadde ikke DU vært her.
Dette er ikke moralisme.
Dette er faktum. Dette er fakta.
(Uansett selvråderett 12, 16 uker osv).
Dette er en objektiv sannhet for alle mennesker for alle tider (bortsett fra for de kristne som har Jesus).
Jeg er glad ingen skrapte meg bort, og jeg håper jeg dør av alderdom.
Hei Meg,
Litt forvirrende inntrykk du gir her. Så du mener at en kvinne bare kan ta abort hvis hun er likegyldig til livet? Og det er en objektiv sannhet? Pussig mange er nok ikke enig med deg – såpass mange at det ville nok være mer korrekt å kalle dette for en subjektive sannhet. Det skal bli spennende å høre deg utdype dette og argumeter for ditt syn.
Jeg er forøvrig enig i din logiske betraktning om at hvis vi hadde vært abortert så hadde vi ikke kunnet skrive disse innleggene. Det har jeg aldri tenkt på før.
Jeg håper også du dør av alderdom.