I det siste har jeg fulgt noen filosofikurs ved UiO. Kun unntaksvis har jeg fått deltatt på undervisning, men fra de gruppesesjonene jeg har vært på, sitter jeg igjen med følgende inntrykk: Gruppelederne er dyktige og strukturerte, men studentene er i liten grad interessert i å holde tråden i gjennomgangen av pensumstoffet. Studentene har lav terskel for å delta i ordskiftet i gruppa (noe som er en god ting), men bruker hovedsakelig taletiden til å komme med egne tilfeldige og lite gjennomtenkte tanker vagt knyttet til lærestoffet.
Slik kan gjennomgangen av Platons etikk spore av i diskusjon om hvorvidt medlemmene av den norske regjering er en slags moderne sofister; John Lockes teori om samfunnskontrakten må vike plass for kritikk av hans syn på kvinner og ubemidlede; og anledninger til å trekke paralleller til den onde George W. Bush gripes begjærlig.
Det var i så måte svært interessant å lese reportasjen fra det amerikanske Stanford-universitetet i Aftenposten nylig. Journalisten spør (og hvem andre enn en norsk journalist ville spurt slik?): ”Med så tett oppfølging fra lærerne blir det kanskje liten mulighet for studentene til å tenke selvstendig og kritisk?” Men så svarer den norske utvekslingsstudenten: ”Filosofien her er at man først kan være kritisk til noe når man kjenner stoffet til bunns.”
Nettopp! Du er på universitetet for å innvies i en rik intellektuell tradisjon, en filosofisk samtale som har pågått i 2500 år. Er det ikke da en smule arrogant å anta at tiden brukes best på de innvendinger som faller deg inn akkurat her og nå – til og med før du har lært deg det grunnleggende i denne tradisjonen?
Just det! Veldig viktig. Det kan sammenlignes med en religiøs person som mener å ha “avslørt” evolusjonsteorien, etter å ha sett på et par kreasjonismevennlige nettsider f.eks.
Veldig godt poeng i posten her altså!
Jeg forstår jo tankegangen; man ser for seg det perfekte læringsmiljø, hvor Sokrates (underviseren) hjelper studentene med å komme fram til svarene selv, via dialog og kritiske spørsmål.
Problemet er vel akkurat det du nevner, det kan være lurt å sette seg inn i tradisjonen og lytte til hva andre har sagt før, for så å komme med egne tanker.
Det er jo en kjensgjerning at jo mer man vet, desto mer innser man at man ikke vet. Så lenge man tar med seg ydmykheten som kreves av denne innsikten, ser jeg ingen hindring for at man kan være kritisk også som novise i et fag. For ellers vil man jo alltid ha en følelse av at man ikke kan nok til å tillate seg å være kritisk. Men kritisk innstilling er jo ikke det samme som å spore av fra temaet.
Kanskje har forventningene om at “alle” må ta høyere utdanning egentlig svekket den høyere utdanningen?
Kanskje har det alltid vært slik at flertallet av alle studenter har vært for lite fokuserte på faget de studere?
Kanskje det er derfor vi kjenner til Platon, og ikke alle hans distré og ukonsentrerte medstudenter?
Jeg vet at det ikke er så kontroversielt, men jeg har lyst til å slå et slag for iver og nyskjerrighet. Hvis disse to er tilstede, er det nærmest likegylding om den enkelte har en kritisk tilnærming, og stiller spørsmål fra starten av, eller om studenten har en mer “autoritetstro” holdning til læring.
Og derfor synes jeg ikke det er noen krisebeskrivelse du kommer med, så lenge studentene bidrar og er aktive i seminarene. Det er absolutt ikke alltid tilfelle! Heller ikke internasjonalt!
Jeg kan sympatisere med dem som opplever avbrudd og avsporinger av hva man kan kalle en “grunn” karakter. Men jeg er dypt skeptisk til institusjonalisert filosofi også, så jeg kan ikke helt gå med på det der med den fine filosofiske samtalen som har foregått i 2500 år… jeg vil vel kanskje si at avsporingene har vært mange der også.
Problemet er at filosofifakultetene stilles overfor en umulig oppgave. De er nødt til å anerkjenne noen studenter mer enn andre, for å velge sine etterfølgere om ikke annet. Men hvem skal de velge? Om de bare velger dem som er lydige og enige med seg selv, blir det selvsagt ikke bra. Men på den annen side er det ikke mulig for dem å gi en objektiv vurdering av ideer de er uenige i. Det må i så fall bli på veldig overfladiske kriterier, som kvaliteten på retorikken, muligens hvor underholdende de er å krangle med.
All respekt til folk som ønsker å finne ut hva fortidens filosofer mente for å finne frem til sannheten selv. Men jeg vet ikke om det blir så mye mindre tøv på høyere nivåer, Morten, det blir vel bare tøv på høyere nivå.