Morbus Norvegicus

Den følgende teksten ble skrevet for nesten to år siden, men har ligget i opplag i påvente av utgivelsen av festskriftet til Johan Arnt Myrstad, der den er et av bidragene. Det festskriftet ble offisielt overrukket 21.mars, og teksten kan derfor offentliggjøres også her.

Det meste ved hvordan et menneske er, kan forklares ved å studere arv og miljø. Dette gjelder også atferden. Mye kan forklares kun ved å studere arv, og for enkelte vil dét være tilstrekkelig for deres vurdering. Andre vil legge så mye vekt på miljøpåvirkningene, at de mener forskjeller i genmaterialet kan ignoreres. Men selv om det klassiske skillet, ikke minst i dagligtalens terminologi, går mellom arv og miljø, er det nok mer presist å snakke om biologi og sosiopsykologi i denne sammenheng. Førstenevnte tilnærming forutsetter at våre handlinger skyldes cellulære, og kjemiske prosesser i våre hjerner. Den andre tesen er at vår oppførsel er et produkt av tidligere erfaringer og den emosjonelle tilstanden vi da ble satt i. Felles for disse forklaringsmodellene er at de er deterministiske. Hvis vi skal legge dem til grunn, blir konsekvensen at vi ikke styrer eller er ansvarlige for våre liv. Kan det være slik?

Det intuitive standpunktet er gjerne at våre handlinger er resultat av valg vi gjør, for det er slik vi opplever det. Det er slik vi liker å tro at det er. Men riktigheten i denne opplevelse må vurderes på et annet grunnlag. Før det grunnlaget drøftes nærmere, er det på sin plass å granske noen av argumentene for de konkurrerende, deterministiske tilnærmingene.

Utgangspunktet for den sosiobiologiske modellen er gjerne å se på atferdsmønstre hos dyr, og deretter trekke paralleller til mennesker. Dersom man kommer tett innpå en rype som har unger med seg, vil man for eksempel se noe interessant. Rypemor vil slepe den ene vingen etter seg og spille skadet. Hensikten er åpenbar, nemlig å tiltrekke seg oppmerksomhet og dermed lokke vekk rovdyret som kan være en trussel mot ungene. Når trusselen er lurt tilstrekkelig langt unna ungene, vil rypa slutte å spille skadet og komme seg unna. Denne strategien er egentlig ganske utspekulert, og forutsetter enten en langt større intelligens enn vi vanligvis tilskriver ryper, eller et ganske sammensatt instinkt som består av mer enn en enkel refleks. Man kan da spørre seg om enkelte – tilsynelatende intelligente – menneskelige handlinger, også bare er komplekse instinkter.

Et annet eksempel som stadig trekkes frem for å vise det genetiske og biologiske grunnlaget for atferd, er at måkeunger hakker på morens nebb. I et teleologisk perspektiv er det opplagt at måkeungene vil kommunisere at de er sultne til moren. Måkemoren responderer med å gulpe opp mat som hun gir dem. Det interessante er at måkeungene ikke er seg bevisste at det er moren de reagerer på – de reagerer på den røde stripen på nebbet hennes. En gul pinne med en tilsvarende rød stripe stimulerer nemlig til like intens hakking fra måkeungenes side, og hvis det tegnes på en eller to striper til, tiltar måkeungenes interesse og hakking. Det som ved første øyekast kunne se ut som intensjonell kommunikasjon, er altså egentlig en medfødt, instinktiv, stereotyp respons på et gitt stimulus.

Sannsynligvis er ikke måkeungene seg bevisst at det er stripen de reagerer på, eller at det er hensiktsmessig å reagere med å hakke på denne. Dette må anses som en primitiv refleks på lik linje med når et nyfødt menneskebarn som blir berørt på kinnet snur seg mot berøringen, og begynner å suge hvis det får noe i munnen. Det samme barnet vil også starte å gå om fotsålene plasseres på en flate. Manglende tilfredsstillelse av basale behov fører til at barnet gråter, uten at vi sikkert kan si at barnet opplever ubehag, trøtthet eller sult.

Før et barn kan lære seg å bruke hånden, må det miste griperefleksen, og før det kan lære seg å gå, må gårefleksen forsvinne. Dette tyder på at det er en vesensforskjell mellom den instinktive atferden dyr og spedbarn har, og den atferden større barn og voksne har. Men det er holdepunkter for at årsak-virkningsforholdene kun blir mer kompliserte og derfor vanskeligere å avdekke.

Skader og sykdommer i frontallappen i hjernen er kjent for å gi endret atferd. Ofte vil personer som får slike skader oppføre seg på en måte som vil kunne karakteriseres som normal, men allikevel er klart endret i forhold til deres tidligere oppførsel. Hjernen påvirkes videre av hvilke hormoner den utsettes for, i samband med gitte hendelser. Skremmende opplevelser vil for eksempel føre til sekresjon av store mengder adrenalin, som har mange virkninger, men bl.a. modulerer området som heter amygdala, som er en del av det limbiske systemet, altså den delen av hjernen som styrer primitive funksjoner. Aktivitet i amygdala er særlig knyttet til frykt, og en hendelse som – via adrenalinpåvirkning – sensitiviserer amygdala, vil derfor bli ”husket” som skremmende. Neste gang man opplever noe tilsvarende vil amygdala aktiviseres raskere, og man vil oppleve frykt før man rekker å tolke situasjonens betydning, altså hvorvidt den er farefull eller ei. Konkret kan man illustrere dette ved at en sjåfør som holder på å kollidere, gjerne blir redd først noen sekunder til minutter etter nestenulykken, fordi det tar litt tid før hjernen tolker hendelsen som farefull; mens en sjåfør som tidligere har kollidert vil kjenne frykt når han passerer ulykkesstedet, selv om han først husker at det var der ulykken skjedde flere minutter senere, fordi amygdala tolker stedet som farefullt.

Hormonet oksytocin som skilles ut under amming og i forbindelse med sex, styrker den følelsesmessige tilknytningen til dem man har rundt seg, slik at en mor som ammer vil føle en sterkere relasjon til sitt barn, og et par som har sex, i etterkant vil oppleve en tettere relasjon til hverandre. Når man tror at man velger å være sammen med dem man er glad i, kan det altså være at årsaksrekken er motsatt; man blir glad i dem man har vært sammen med.

Feromoner er kjemiske stoffer som skilles ut gjennom svette og urin, og som detekteres i det vomeronasale organet, som ligger øverst i nesen. Denne sansepåvirkningen gir ingen subjektiv opplevelse og er således fullstendig ubevisst. Feromonene påvirker oss imidlertid, på samme måte som våre egne hormoner. Kvinner som lever tett sammen vil for eksempel gjerne få synkrone menstruasjonssykluser, hvilket man tilskriver virkning av feromoner. I populærtidsskrifter er det yndet å referere til at feromonpåvirkning spiller en stor rolle for partnervalg.

De nevnte nevrologiske og hormonelle virkningene illustrerer kun påvirkning på våre opplevelser, og det er et sprang å trekke direkte slutninger fra dette til å hevde at de determinerer handlinger vi utfører. Derfor trenger vi nok et eksempel: Mus vil i utgangspunktet være redde for katter, og unngå katteurin. Eksperimenter viser imidlertid at mus som er infisert med parasitten toxoplasma gondii ikke bare har mistet sin unnvikende atferd i forhold til katteurin, men faktisk foretrekker denne framfor urin fra for eksempel kanin. Vi kan si at musen har utviklet risikoatferd, og lettere vil bli spist av en katt, noe som er en fordel for parasitten, som da vil få en ny vert å formere seg hos (hovedvert for toxoplasma er katter). Eksempelet blir enda mer interessant når man ser at en lignende effekt oppstår hos mennesker som er infisert med samme parasitt; det viser seg nemlig at involverte i trafikkulykker hyppigere er infisert med toxoplasma enn bakgrunnsbefolkningen. En slik infeksjon ser altså ut til å disponere for risikoatferd.

Mange handlinger, også de vi gjør som impulsive reaksjoner på for eksempel frykt, sult eller begjær vil vi ha en begrunnelse for, hvis noen spør oss om det. Vi vil kunne forklare hvorfor vi valgte å gjøre det vi gjorde. Men det er visse holdepunkter for at vi konstruerer forklaringene etter at vi utførte handlingene. Personer med såkalt split-brain, altså der hvor venstre hjernehalvdel ikke kommuniserer med høyre vil kunne gjøre handlinger på kommandoer som kun gis i venstre del av synsfeltet, og følgelig kun oppfattes av høyre hjernehalvdel. Det er altså høyre hjernehalvdel som har tatt initiativ til handlingen. Spør du hvorfor vedkommende gjorde det han gjorde, vil du nesten alltid få en forklaring – som regel av intensjonell karakter, altså av typen ”fordi jeg ville…”. Det interessante er at siden språksenteret sitter i venstre hjernehalvdel, må forklaringen komme herfra, og denne hjernehalvdelen visste ikke om handlingen, før etter at den var utført.

Av nevnte eksempler fremgår det at selv om en enkel, kausal, biologisk forklaring ikke kan brukes i alle sammenhenger, er det utvilsomt mange biologiske faktorer som disponerer for bestemte atferdsmønstre. Og i sum vil noen hevde at alle våre handlinger kunne vært forutsett, om vi bare hadde oversikt over alle de biologiske faktorene som spiller inn.

Våre biologiske egenskaper blir formet av miljøet vi lever i. Kroppslengden og intelligensen hver enkelt ender opp med påvirkes av næringstilgangen. Tannstillingen til eskimoene ble for eksempel forandret i generasjonen etter at eskimoene tilegnet seg vestlig kosthold. Normal utvikling av sansene våre forutsetter at de stimuleres, slik at et barn som fødes blindt vil få amblyopi, som er cortical blindhet, altså en ikke-fungerende synscortex i hjernen. Selv om øynene skulle bli behandlet og fungere normalt senere, vil derfor ikke barnet lære seg å se.

Med så overbevisende eksempler på at miljøpåvirkning former vår biologi, skulle det bare mangle at ikke også vår atferd blir formet. At overgripere ofte har vært ofre selv, er en observasjon som passer med dette. Som allerede nevnt vil særlig påvirkning vi utsettes for i barndommen, kunne forme vår atferd; et spedbarn vil gjøre det meste som rene primitive reflekser, men disse instinktive handlingene vil sette presedens for senere atferd. Barnet vil søke beskyttelse og næringstilgang hos de som omgir det, og de personene som ”tilfeldigvis” var i nærheten vil barnet deretter knytte seg til. Dette kalles preging.

Vi er nå over på den alternative tilnærmingen, gjerne kalt for behaviorisme, altså at våre handlinger forutbestemmes av opplevelser vi har hatt og de psykologiske effektene disse opplevelsene har hatt på oss. For veldig mange er dette intuitivt; det er slik vi tenker. Hvis vi blir bedt om å begrunne våre egne handlinger, vil vi ofte forklare dem med intensjonen bak handlingen, men hvis vi blir bedt om å forklare andres handlinger vil vi tendere til å peke på hendelser vedkommende har vært utsatt for.

Også behaviorismen bruker eksempler fra dyr. Det klassiske eksempelet på betinget læring, er Pawlows hunder, men at ros og ris fungerer oppdragende på mennesker, er jo bare et annet eksempel på det samme fenomenet. Det faktum at fugler som er oppvokst i byer gjerne har en sang som ligner på lyder fra trafikken eller industrien, viser at en svært sentral del av fuglenes atferd er tillært. Det samme ser man hos menneskebarn, nemlig at det aller meste læres ved å etterape omgivelsene. På den måten vil mange av atferdsmønstrene vi tillegger oss være en ren kopi av omgivelsene vi har vokst opp i. Tilsvarende er våre preferanser, altså det vi foretrekker enten det gjelder smak på mat, klesvaner eller tradisjoner, et resultat av det vi er vant med fra oppveksten. Blant annet vil et barn lettere like smaker som ble introdusert i 4-6 måneders alder, enn helt nye smaker.

Meninger om hva som er rett og galt endrer seg. Synet på hekser, negre, engler, homofile, rusmidler og kjønnsroller varierer kanskje litt fra individ til individ, men det varierer i betydelig større grad mellom forskjellige kulturer eller tidsepoker. Vi er alle barn av både vår tid og vår kultur, hvilket betyr at våre meninger – og i neste omgang våre handlinger – kanskje hører vel så mye til tiden og kulturen, som til oss.

Sosiobiologien og behaviorismen har her blitt presentert som konkurrerende innfallsvinkler, men de er egentlig delvis kompatible. Felles for disse to tilnærmingene er at de forklarer våre handlinger som resultater av prosesser utenfor vår kontroll. Dette legger grunnlaget for determinismen, nemlig at alle våre handlinger kan forutses, dersom vi har tilstrekkelig innsikt i de biologiske og psykologiske premissene som ligger til grunn.

Jo mer man studerer menneskelig atferd, enten det er fra et biologisk eller et sosiopsykologisk ståsted, desto flere prediktorer for gitte handlinger vil man påvise. Derfra er veien kort til å bli styrket i sin tro på determinismen. Og hvis alle våre handlinger kan forklares og forutsis, er det ikke rom for reelle valg. Da følger det at vår opplevelse av å velge hva vi skal gjøre, egentlig er en illusjon.

En deterministisk verdensforståelse er i en viss forstand en forutsetning for all vitenskapelig aktivitet. Alt som ikke kan forklares kausalt, ligger utenfor naturvitenskapens sfære. Man må altså se bort fra reelle menneskelige valg når man jobber vitenskapelig. Således er det en umulig oppgave å bevise eller motbevise at mennesker kan ta valg, for allerede når vi velger den vitenskapelige tilnærming, har vi ekskludert fri vilje som en faktor.

Forskning ser på forutsigbare og dermed reproduserbare sammenhenger. Et valg – som ikke kun er en konsekvens av arv og miljø – er i sin karakter uforutsigbart. Hadde det vært forutsigbart, ville det ikke vært et valg. Følgelig blir dette oppfattet som ”støy” og feilkilder i tradisjonelle forskningsstudier. Når man står igjen med atferd som ikke kan forklares med dagens kunnskap, vil alltid konklusjonen være at det må gjøres mer forskning; aldri at det uforklarlige/ uforutsigbare skyldes valg som er gjort. Og forskningen vil aldri komme til det stadiet at alle potensielle faktorer er kartlagt. Å tro at forskning noen gang kan bevise eller motbevise at vi er i stand til å gjøre reelle valg, er derfor en illusjon.

Vi må derfor – paradoksalt nok – velge om vi vil tro at vi har fri vilje eller ei. Dersom vi velger å tro at vi ikke har fri vilje, tror vi jo også at nettopp det ikke var noe vi valgte å tro, men noe vi tror som en konsekvens av vår biologi og de impulsene vi har vært utsatt for. For de som ender på dette standpunktet – altså at vi ikke styrer våre egne valg – innrømmer samtidig at de kun er et medium for deres meninger – både generelt og i denne saken. Dermed er det egentlig ingen grunn til at de skal være motivert for å engasjere seg i debatten, hvis de innser dette sirkulære fenomenet. Og at manglende motivasjon fører til redusert engasjement, kan man absolutt underbygge vitenskapelig. Interessant nok vil dermed en deterministisk debattant motsi sitt eget budskap i økende grad med sin argumentasjon.

Dersom man velger å tro på determinismen utdefinerer man dessuten all etikk som diskusjonstema. Det er fullt mulig å forklare hvorfor vi som mennesker har en moralsk bevissthet og hvordan etiske modeller har oppstått, selv om man tror på determinismen, men det er ikke mulig å forfekte noe moralsk imperativ. Man kan ikke si at noen bør gjøre noe, hvis de faktisk ikke styrer sine egne valg. For en konsekvent determinist vil altså kun deskriptive debatter ha en relevans, da han må anse en hver normativ debatt som en skinndebatt.

Hvis mennesker ikke kontrollerer sine egne handlinger, vil all strafferett være urettferdig. Man kan godt berettige straffetiltak med bakgrunn i at det vil forme individets fremtidige atferd, og dessuten at andres bevissthet om trusselen om straff kan virke avskrekkende; altså ut fra individual- og allmennpreventive hensyn. Det vil være helt i tråd med behaviorismen. Det er også mulig å hevde at slik avstraffelse vil dempe hevnlyst i samfunnet, og derfor er nødvendig for å skape stabilitet. Men man kan ikke hevde at noen fortjener straff, hvis man er determinist, og straff av uskyldige er et stort brudd med våre vestlige rettferdighetsprinsipper.

På den annen side kan dette trekkes enda lenger, og man kan hevde at heller ikke de som utformer lovene, pålegger straffene eller utøver dem har noe annet valg, i et deterministisk lys. Begrepet ”rettferdighet” blir da helt meningstomt; hendelser bare skjer uten noen valør, og vi er kun passive bivånere i våre egne liv.

Det er åpenbart at både biologi og psykologi påvirker den menneskelige atferd. Men det er like klart at man ikke kan bevise eller motbevise vitenskapelig om vi fatter beslutninger, eller bare tror vi gjør det. Å velge å tro på determinismen er dermed kun et valg, og det er et valg som i tilfelle svekker både etikkens og jussens berettigelse. En mer moderat konklusjon er derfor at vår biologi og omgivelser ikke styrer hvilke valg vi faktisk gjør, men legger premissene for hvilke valg vi kan gjøre. Vi er frie til å velge i det handlingsrommet som arv og miljø legger til rette for oss.