En interessant påstand:
“Det er vi som er norske statsborgere i dag som eier Norge. At vi eier Norge innebærer blant annet at vi (moralsk legitimt) kan bestemme hvem som skal få komme inn i landet. Per i dag består befolkningen hovedsakelig av to grupper, kristne og ateister/agnostikere. Begge skikker seg bra, og går stort sett godt overens. Samfunnet er stabilt, produktiv og sunt. For å bevare det slik, har vi rett til å nekte enkeltpersoner og folkegrupper som vi har grunn til å anta holder verdisett som klart strider mot våre fellesverdier, å komme inn i landet. (Unntaket er flyktninger, dvs. personer med stort objektivt hjelpebehov. Norge må, som alle andre land, ta imot sin andel av disse)”
Er påstanden sann? Diskutér hva som taler for og imot!
Jeg leste en bok om social choice-økonomen Edward Clarke. Han mener blant annet at grunnen til at de ikke lar alle meksikanerne slippe over grensen til USA, var ren og skjær egeninteresse (og ikke egentlig noen høyere prinsipper). “Nasjonal eiendomsrett” er en rasjonalisering, ikke noe mer.
Jeg er enig. Vi eier ikke Norge bare fordi vi er født her. Og du leser Rawls, gjør du ikke? Tror ikke man kan godta noen slags nasjonale fødselsprivilegier innen hans rammeverk,
Vi bør forsøke å bevege oss mot et samfunn der mennesker fritt kan bevege seg over landegrenser.
Dette kan bli en lang og intr. diskusjon
. La meg starte debatten i en ende, med følgende løse resonement om den generelle eiendomsretten;
Monarkiets rettsgrunnlag er føydalismen. Den føydale rett gir Kongen som overhode eiendomsretten over alle ressurser og land innenfor riket. Kongen utsteder videre privilegier som gir undersåtter i riket en rett til å ta land og resurser i besittelse, men etter forfatningen er eiendomrett til land og ressurser etter Kongens privilegie og kan tilbakekalles. (grunnlaget for at man kan foreta ekspropiasjon) Slik er det prinsippielt etter Norsk forfatning fortsatt.
Men privilegiene følger retten til å overdra privilegiet til tredjepart, men Kongen har rett til å inndrive avkastning av privilegiene etter eget forgodtbefinnende gjennom skatter og avgifter. Gjennom demokratiet har Kongen avstått denne retten til fordel for kollektivet og kollektivet eies av borgere med borgelige rettigheter, dvs borgere med Norsk statsborgerskap.
Norges felles formue, og retten til å utnytte formuen, eies, gjennom Kongen, av Norske statsborgere. Norske statsborgere har etter forfatningen rett til å avstå eller ekskludere andre lands borgere i forhold rikes samlede ressurser og eiendommer.
Ja, jeg tror dette er en god utbrodering av påstanden om vår eiendomsrett til Norge. Lockes teori om eiendom lar oss utdype det ytterligere: Når jeg arbeider med en naturressurs (f.eks. skog, eller en åkerlapp), blander jeg på en måte min arbeidkraft med ressursen. Dermed gjør jeg den til min.
Når et landområde først er mitt, kan jeg overdra det til hvem jeg vil, for eksempel mine arvinger. Så vi som er dagens nordmenn har arvet landet av våre hardtarbeidende forfedre. Hvordan skulle man argumentere mot dette?
Det må nedfelles i en forfatning og defineres som en rett. Det er for eks. ingen selvfølge at hvert individ eier retten til resultatet av eget arbeide, heller ikke at det er lov å betrakte en naturtilstand slik at den kan blandes med arbeide.
Eiendomretten forutsetter også evnen til å definere eiendom. Vi antar at dyr ikke har denne evnen, nå er vi ikke dyr, så det argumentet bortfaller.
Det som er intr. er retten til å overdra eiendom mellom aktører. Man kan for eks definere at det ikke er tillatt, det er ikke veldig praktisk, men islam har for eks en bestemmelse om renter. Den definerer at arbeid gjennom penger ikke er tillatt.
Går vi tilbake til at dette må følges av en forfatning og defineres som en rett, da har andre mulighet til å bestride denne retten, og følgelig må den da forsvares. Da ender vi med at den må forsvares med makt og at det er makten som definerer retten. Det er vell kansje slik alle stater på ett eller annet tidspunkt har oppstått, men det gjelder ikke bare stater. I den grad det overdras eiendom som ikke kan måles i lik for lik i forhold til arbeid har det sitt grunnlag til syvende å sist i makt, eller loven om den sterkestes rett.
Så vi praktiserer fortsatt det prinsippet gjennom vår forfatning og definering av eiendomsretten.
For å drodle videre…