Vi har så lett for å ta vår kulturs vedtatte sannheter for gitt. I Norge er det for eksempel “vedtatt” at dødsstraff er galt, inhumant, grusomt, kort sagt utenkelig.
Men i USA og i en rekke andre land er det tenksomme mennesker som mener at samfunnet bør ha mulighet til å straffe spesielt fæle forbrytelser med døden (i tillegg til en mengde ikke-tenkende mennesker som mener det samme).
Det er sunt å teste oppfatninger vi tar for gitt, så derfor er jeg nå djevelens advokat og påstår:
“Blant samfunnets aller viktigste oppgaver er å gjenopprette rettferdighet når forbrytelser har blitt begått. Et kynisk, forsettelig drap kan noen ganger kreve forbryterens dødsstraff for å gjenopprette rettferdiggheten. Dette dreier seg ikke om hevn, men om gjengjeldelse, som er noe annet”.
Diskutér.
Dødsstraff i Norge
Først litt om mitt synspunkt på dødsstraff, jeg er imot. Dette grunngir jeg slik, man kan umulig være 100% sikre på at man i alle tilfeller dømmer ett skyldig menneske til døden. Dersom man dømmer ett eneste uskyldig menneske til døden mister dødsstraffen sin legitimitet. Selv om man vet at en person har tatt livet av en annen person, må man også kunne bevise at det kvalifiserer til dødsstraff, i forhold til forsett osv. Noe som i mine øyne igjen viser at dødsstraff mangler legitimitet i forhold til å være ufeilbart.
Så over til USA. Det første problemet jeg har med USA, og dødsstraff, er at i USA er det ikke hva du har gjort deg skyldig i som betinger straffen du får, men snarere kvaliteten på din advokat. Det er din bakgrunn og stand i samfunnet som avgjør risikoen for å bli dømt til døden. Dersom du kan betale ett godt nok forsvar, reduserer dette sjansen for å bli dømt til døden. Når man da vet at mennesker blir dømt til døden kun med bakgrunn i øyenvitne, blir man skremt. Og mindre skremt blir man ikke når man leser om Troy Davis.
(http://www.deathpenaltyinfo.org/27-former-judges-and-prosecutors-file-amicus-brief-us-supreme-court-behalf-troy-davis)
For å til slutt oppsummere mitt syn på dødsstraff, jeg mener at dødsstraff rammer, i beste fall, vilkårlig. Dødsstraff mangler legitimitet og strider mot grunnleggende demokratiske prinsipper. Jeg mener det legitimere hevn som akseptabel samfunnsordning, noe som igjen fører til at den totale summen av vold i et samfunn øker og man havner i en ond sirkel av drap.
Takk for innspillet, Thomas. Jeg er fortsatt “djevelens advokat”, og vil hevde at problemet med at uskyldige dømmes også er tilstede for mildere straffereaksjoner. Men det er jo spesielt ille at en uskyldig dømmes når det er snakk om dødsstraff. Jeg ser ikke noe prinsipielt i veien for at et velfungerende rettssystem bruker dødsstraff i spesielt grove saker der bevisene er spesielt klare – altså at dødsstraff bare idømmes i de få sakene der det ikke er grunn til tvil.
Enig med Thomas. Problemet med dødsstraff er at staten synker til samme nivå som den dømte. Slik logikk “øye for øye, tann for tann” er bakvendt og irrasjonelt; det er en grunn til at lovene og normene har forandret seg siden vikingtiden. Men den norske staten har faktisk rett til å drepe mennesker som har begått alvorlig forbrytelser. Sist gang dette skjedde, var så vidt jeg vet henrettelsen av Quisling og de andre landsforræderne. Etter mitt skjønn kan ingen handlinger rettferdiggjøre drap. Det er problematisk at staten skal ivareta og beskytte folkets rettigheter, rett til liv, og samtidig ta på seg oppgaver som å ta liv.
Det andre problemet med dødsstraff er at det strider mot menneskerettighetene, §3 om “rett til liv”. Det er klart at dersom lover eller bestemmelser eller andre rettigheter strider mot menneskerettighetene, skal menneskerettighetene gjelde.
Det tredje problemet er at vi unngår prinsippet om tilgivelse. Vi har ulik virkelighetsforståelse og forståelse av medmennesker, og dette er i utvikling så lenge vi lever. Jeg tror det er logisk at et menneske som har drept som 20åring, og som soner 21 år, ikke vil gjøre det samme igjen som 41åring. Det viktigste her er at de lærer av feilene sine. Vi bør gi dem en ny sjanse. Man kan ikke lære av det man har gjort når man er død. De fleste som har drept gjør det bare en gang.
Et neste problem med dødsstraff er at straffen kan ramme uskyldige og av lave bevissikringer. Det er visst et ganske høyt antall mennesker som dømmes til døden i USA som etterpå har vist seg uskyldige.
Det kan hevdes at “øye for øye etc.” slett ikke er irrasjonelt, men er en nødvendighet for å gjenopprette rettferdiggheten når en forbrytelse er begått. Offeret, og Gud, kan tilgi, men det kan hevdes at staten ikke har noe med å tilgi forbryteren på vegne av disse to.
Angående straffens rehabiliterende funksjon – det kan hevdes at dødsstraff i vel så stor grad kan bringe forbryteren til anger som en lang fengselsstraff. Intet klarer tanken som vissheten om at du skal dø om kort tid, heter det.
Jeg føler fortsatt ikke at du svarer på det vesentlige i mitt innlegg Morten, kan en stat som bevislig dømmer uskyldige, fortsette å dømme folk til døden? Min påstand er også, at en jury, eller en dommer, som dømmer en uskyldig må være den/de mest opplagte drapsmenn som finnes? Det finnes vell ikke ett mord som er lettere å bevise, uten tvil, enn drapet på en uskyldig dødsdømt?
Ser at du drar inn risikoen ved mildere straffereaksjoner, men her er det en vesentlig forskjell fra dødsstraff. En fullbyrdet dødsstraff kan ikke reverseres, en som har sonet x-antall år i fengsel kan få en form for oppreisning både ved dom og økonomisk, det sier seg selv at dette er umulig ved en dødsstraff. Da kan vi dra inn dette med dødsstraffen igjen, hvilken straff skal de som dømmer noen til døden få? For vi er jo enige om at drap skal straffes hardt?
Gode argumenter fra både Thomas og Beli, som jeg slutter meg til. Morten skriver (riktignok under dekke av at han da er djevelens advokat – en treffende term i denne sammenheng, ettersom Thomas har helt rett i at advokatens retoriske evner (eller for den saks skyld den tiltaltes hudfarge) kan ha større betydning for dommen enn sakens realiteter) at dødsstraff ikke dreier seg om hevn, men om gjengjeldelse, som angivelig skal være noe annet. Men slik jeg forstår ordet “gjengjeldelse” er det helt synonymt med “hevn”. Hva skulle forskjellen være?
Og da kommer neste spørsmål: Hvem er det egentlig som føler at de har fått oppreisning gjennom hevn? (Det er da irrelevant om man har fullbyrdet hevnen selv, eller om staten har gjort det på ens vegne.) Mitt svar på det, er at kun en syk sjel får sjelefred av hevn. Følgelig bør straffer konstrueres for å fremme bot, bedring og forsoning. Bot må til for at den forbrytende part (mer eller mindre frivillig) kompenserer for forbrytelsen, bedring for at forbryteren blir i stand til å gjøre bot og dessuten ikke gjentar forbrytelsen, og forsoning for at offeret skal bli i stand til å motta botegjørelsen, som er det eneste som virkelig vil gange offeret. Dødsstraff tjener ingen av disse formålene.
Men det viktigste argumentet mot dødsstraff, er at vi – som kollektivt samfunn – blir den største synderen selv om vi godtar det. Et mord kan skje i affekt, i sinnsforvirring eller fordi morderen mangler moralske grenser. Derimot vil dødsstraff alltid være veloverveid og kalkulerende, og dermed i sannhet en ond handling.
Jeg tror debatten langt på vei avgjøres av om dette med å “gjenopprette rettferdighet” virkelig kan skilles fra “å ta hevn”. Interessant nok skriver Lars Fr. H. Svendsen om noe beslektet, nemlig skadefryd, i dagens Aftenposten. Han skriver bl.a.: “Skadefryd er etter min mening en moralsk akseptabel følelse hvis den er motivert av rettferdighetshensyn, dvs. at det ikke er selve lidelsen, men dens rettferdighet som bringer velbehag”.
Innebærer behovet for gjenopprettelse av rettferdighet en barbarisk og ubarmhjertig “øye for øye”-moral? Vel, det er kanskje lettest å se behovet for gjenopprettelse av rettferdighet i saker der økonomisk kriminalitet har blitt begått: Du stjeler en tusenlapp av meg. Er det ikke opplagt at vi ikke kan være fornøyd før du har betalt samme sum tilbake? Rettferdigheten må gjenopprettes på denne måten før vi kan slå oss til ro med at saken er ute av verden.
Jeg tror at troen på gjenopprettelse er overdrevet, som vei til forsoning og bedring, som vel må være målet med bekjempelsen av kriminalitet. Gjengjeldelse (eller gjenopprettelse) er den gamle veien; tilgivelse er den nye! Dette er jo det kristne budskapet, og er opplagt riktig, også for en ateist som meg.
La oss se nærmere på eksempelet med den stjålne tusenlappen: Dersom jeg blir tvunget til å levere tilbake tusenlappen, blir du kanskje litt mer fornøyd, men føler deg antagelig fremdeles indignert, for hva om man ikke fant ut at jeg hadde stjålet den? Denne muligheten burde kompenseres, og dessuten har jeg krenket deg og din stolthet ved å ta pengene dine, så jeg burde straffes ved å betale det dobbelte tilbake. Selv ville jeg sittet igjen med en bitterhet av å ha blitt avslørt, og jeg ville vært like fattig som jeg i utgangspunktet var, og som kanskje var det som drev meg til å ta tusenlappen i første omgang. Vi ville sittet igjen som tapere begge to, og hva slags “rettferdighet” er det?
Hvis jeg derimot selv innså at det var galt av meg å ta tusenlappen, og – ved fri vilje – kom og ga den tilbake, hadde dette blitt ledsaget av en følelse av gjenopprettelse for oss begge. Dette er både rettferdig, får saken ut av verden og gjør begge parter dydigere og lykkeligere.
Og tredje alternativ: Dersom du hadde tilgitt mitt tyveri, og ettergitt det jeg skyldte deg (og kanskje endatil gitt meg tusen kroner ekstra, fordi du så at jeg var langt fattigere og mer trengende enn deg), ville det antagelig fått meg til å beundre deg, tenke meg om, og kanskje sluttet å stjele. Kanskje ville jeg fortsatt å stjele, men det hadde i hvertfall ikke vært din (les: samfunnets) skyld.
Jeg sier ikke at samfunnet skal være naivt og ha blind tro på at det gode i mennesker vil fjerne all kriminalitet. Men vi bør vel ha et juridisk system som stimulerer til at dette kan skje, heller enn å hindre det. Derfor (og ikke bare av administrative årsaker) har vi f.eks. forliksråd som en naturlig måte å forsøke å løse tvister på, før de havner i retten.
dødsstraff er galt.
jeg skjønner ikke hvorfor staten skal ha en rett til å ta liv i en større grad enn de kriminelle.
ikke det at noen av partene bør ha makt til å ta liv.
Morten postulerer i sitt åpningsinnlegg at : “Blant samfunnets aller viktigste oppgaver er å gjenopprette rettferdighet når forbrytelser har blitt begått”
Hvorfor er dette en viktig oppgave?
For å svare på dette ønsker jeg å belyse hva som etter u.t mening er ett av mange sentrale kvaliteter ved et lovbrudd.
Lover kan være en statsmakts lovverk, naturrett/menneskerett, Guds rett, eller en personlig rett. Et brudd på disse “rettene” eller regler for rett-ferd, skaper, i tilegg til skade, en avstand mellom lovbryter og fornermede. Det er denne avstanden som skal leges ved en eventuell forsoning.
Eks: Hvis en person sårer en annen kan man si at disse to får en større avstand mellom seg pga skaden, og for at de igjen skal bli venner med gjensidig tillit så må gapet mellom dem repareres. De må forsones. (engelske reconciliation stammer fra latin re: igjen conciliare: å bringe sammen dvs å bringe sammen igjen – forsoning.
Forsoning krever noe av begge parter: Tilgivelse fra offeret og bot ifra overtrederen.
Hva består bot av:
Bekjennelse: Innrømme overtredelsen. Det må bekjennes høyt til fornermede, hvis ikke stopper hele prosessen.
Anger: Be om tilgivelse.
Å gjøre opp for seg: Akseptere straff eller gjøre opp for seg.
Ved et alvorlig lovbrudd som blir utført mot et medmenneske vil det både forekomme et lovbrudd mot en personlig rett og en statsrett, og for de som tror på det, et brudd på Guds rett eller en naturrett. Det vil dermed oppstå både et relasjonelt problem mellom lovbryteren og henholdsvis offeret og staten (eller Gud). Det er ikke alltid offeret ønsker forsoning med lovovertereder (voldtekt, drap m.m). Tilgivelse kan kun gies, ikke kreves. Derimot vil det være sentralt for staten å forsøke å oppnå forsoning da de skal fortsette å “leve sammen” i en fremtid. Det er viktig for stat og individ å ha gjensidig tillit for at et samfunn skal fungere godt. Får man ikke til forsoning er faren stor for at lovovertreder fortsetter å ikke forholde seg til statens lover, noe en stat ikke kan godta da de har en sentral oppgave i det å beskytte medlemmer i samfunnet.
I hvilken grad blir det i Norge lagt vekt på det å skape forsoning mellom stat og lovovertreder ved et lovbrudd.
I Norge er staten i stor grad villig til å tilgi lovovertredere. Øye for øye og tann for tann er ikke grunnleggende prinsipper for rettsutøvelse i Norge. Det er ikke selvsagt at den tilgivende posisjonen er riktig jmf diskusjon om dødsstraff, men den muliggjør forsoning.
Hvordan står det så til med muligheten for botsutøvelse.
Det er u.t inntrykk at det ikke er en sentral dyd for lovovertredere å bekjenne sin feil (første delen av botsutøvelse). Det synes som om denne pososjonen er godt hjulpet av en advokatstand som ikke ser på sin rolle som katalysator for forsoning.
Når så feilen/lovovertredelsen først blir bevist kommer ofte angreren frem godt motivert ut utifra tanken om at dette er formildende ifm en straffeutmåling. Det siste punktet som handler om å gjøre opp for seg, er svært viktig for å danne fornyet tillit mellom offer og lovovertreder, samt er også psykologisk viktig for lovovertreder for å gjenreise selvaktelse. Et straffesystem som i stor grad legger vekt på oppbevaringsstraff vil i mindre grad skape forsoning enn det å fokusere på “å gjøre opp for seg”.
Veldig bra, Tommy, jeg tror du er inne på helt sentrale momenter.
Det du beskriver som en avstand mellom offer og gjerningsmann er kanskje den psykologiske siden ved det jeg vil beskrive som bruddet på rettferdighet. Målet for rettergang og straff må være å gjenopprette rettferdighet i bred forstand. Jeg er enig i at dette innebærer både bekjennelse, anger og å gjøre opp for seg.
Må “å gjøre opp for seg” bety at skaden skal bøtes fullt ut, dvs. en slags øye for øye og tann for tann? Ja, jeg tror dét, i en viss forstand. La oss si at jeg har stjålet 1.000 kr fra deg. Vil rettferdigheten være gjenopprettet ved at jeg gir tilbake halve summen?
Dødsstraff er galt, ja. For man lever bare en gang, og det at vedkommende må leve med anger og synd resten av livet sitt får være straff nok.