Kort debattinnlegg i dagens Aftenposten:
Frp-leder Siv Jensen sammenligner “passiv dødshjelp”, som hun mener er utbredt praksis på norske sykehus, med aktiv dødshjelp, aktiv avliving av lidende pasienter (Tabloid, TV2 25.05). Passiv dødshjelp skal være en inhuman uthaling av dødsprosessen, og aktiv dødshjelp det barmhjertige alternativet. Men begrepet “passiv dødshjelp” er misvisende. NTNU-filosofen Materstvedt har i stedet foreslått betegnelsen “behandlingsbegrensning”, som bedre beskriver det som skjer i helse-Norge mange ganger hver dag: Livsforlengende behandling til døende pasienter blir avsluttet, og fokus blir i stedet på god og omfattende lindring av plagsomme symptomer som smerte. Det er et faktum at medisinen nå er kommet så langt at ingen trenger å oppleve uutholdelig lidelse i livets siste fase.
Ved behandlingsbegrensning er det ikke legen som forårsaker døden, pasienten dør av sin sykdom. Dette er universelt ansett som medisinsk og etisk god praksis – i motsetning til aktiv dødshjelp.
Pasivitet i behandling når pasienten er “gammel og mett av dage” tror jeg er normalpraksis. Det er kansje mere betimelig å snakke om fravær av behandling når håp foreligger. Mitt tilfelle er: Rekvisjon av biopsi fra fastlege 23 mars, påvist avansert prostatakreft 29 juni, Gleason 9 og PSA 44. Ikke spredning til skjelett 13 juli. Ikke spredning til lymfer 11 september. Søknad om behandling motttatt 22 september av Rikshospitalet. Er ikke ferdigbehandlet 4 Oktober. Pasiv venting på behandling er hitil 6 måneder ved en livstruende sykdom som i utgangspunktet har god prognose.
Med forbehold om at jeg ikke kjenner alle detaljer i saken må jeg si at det høres ut som prosessen har gått langt tregere enn den burde. Jeg ønsker deg lykke til videre.