Alt henger sammen med alt, sa den norske filosofen Brundtland. Jeg vil utdype denne grunnleggende innsikten med å si at verdensbilder, filosofiske grunntanker, praktiske prinsipper og konkret politikk og livsførsel henger nøye sammen.
Jeg vil nå hevde at et av de mest utbredte ateistiske verdensbildene (som består av evolusjonisme og filosofisk materialisme) naturlig leder til en spesifikk familie av etiske grunnsyn: Konsekvensetikk.
I tradisjonell kristen etikk er samvittigheten en troverdig guide til etisk sannhet: Du observerer et drap, og din samvittighet forteller deg med stor kraft at handlingen du bevitner er gal. Du ser at du lett kan snyte på skatten og spare store penger, men samvittighetens stemme forteller deg at det vil være galt (men ikke dermed sagt at du velger å følge samvittighetens råd). Kort oppsummert: Noen handlinger er gale i seg selv, og vi vet hvilke – samvittigheten taler tydelig om hvilke handlinger det gjelder.
Hvordan skal en ateist se på samvittigheten? En utbredt oppfatning i de kretser er at samvittigheten er evolusjonsframbrakt. Individene har utviklet samvittigheten som et slags instinkt som fremmer pro-sosiale handlinger, og gjør anti-sosiale handlinger mindre attraktive – ved at samvittighetens ”indre dommer” gir deg skyldfølelse. Samvittighetsinstinktet har vist seg å være nyttig for artens og individets overlevelse, derfor har det blitt selektert fram som en utbredt egenskap i evolusjonsprosessen.
Et viktig spørsmål er så hvilken kraft moralen/ samvittigheten skal ha, når vi nå har ”gjennomskuet” den, og gitt en forklaring på dens opphav. Har vi lenger noen grunn til å følge den indre stemmen? Ja, svarer noen, vi er nå en gang skrudd sammen på den måten at vi har samvittighet; selv om vi har ”gjennomskuet” samvittigheten har vi ikke fridd oss fra samvittighetens sanksjoner: Handler vi mot moralen, vil vi fortsatt føle motvilje og skyldfølelse. Så vi har grunn til å handle moralsk, fordi det holder samvittigheten i ro, og sikrer indre harmoni.
Og en annen grunn til at vi bør følge moralen: De handlingsalternativer samvittigheten peker ut for oss er nettopp de som fremmer gode menneskeliv (det er jo derfor samvittigheten har vunnet fram i evolusjonen). Derfor er det i vår interesse å følge moralen; om ikke nødvendigvis alltid i vår rent egoistiske interesse, så i fellesskapets interesse.
Men det er ikke riktig at samvittigheten nødvendigvis peker på de handlinger som fremmer gode menneskeliv. Det er heller slik at samvittigheten peker på de generelle handlingstyper som fremmer gode liv: Velgjørenhet, barmhjertighet, ikke stjele, ikke lyve, og så videre. Samvittigheten peker ut det som som oftest er bra for oss – men i en gitt valgsituasjon kan det være at vi ser et handlingsalternativ som gir bedre konsekvenser totalt sett – selv om det innebærer brudd på en handlingsregel (for eksempel barmhjertighetsdrap).
Derfor bør vi, under ateismens synsvinkel, aldri blindt følge samvittighets-instinktet: Vi bør heller tenke oss om og velge den handlingen (ikke den regelen) som maksimerer utbyttet. Med et slikt resonnement gir det ikke lenger mening å følge unntaksløse handlingsregler – det vil si moralske absolutter. For det kan hende at brudd på absolutten er det som maksimerer utbyttet. Dette er konsekvensetikk, og derfor er konsekvensetikk en naturlig komponent i et visst ateistisk verdensbilde.
Også publisert på Tro og fornuft.no, der du er velkommen til å kommentere.
No Comments