Morbus Norvegicus

Trykt som leserinnlegg i dagens Vårt Land. Skrevet av undertegnede sammen med Olav M. Fredheim og Torbjørn Folstad, og på vegne av Norges kristelige legeforening.

Frp ønsker å tillate aktiv dødshjelp. Norges kristelige legeforening vil advare sterkt mot at helsepersonell skal kunne avlive pasienter som ber om det. Vi ser tre hovedargumenter som taler mot legalisering av dødshjelp: Først vil vi hevde at det ikke er behov for dødshjelp. Dernest er dødshjelp galt i seg selv. Til slutt mener vi at innføring av dødshjelp får skadelige konsekvenser for samfunnet, pasienter og helsepersonell.

Trenger vi dødshjelp? I debatten presenteres gjerne enkelttilfeller der døende og lidende har blitt avlivet som eneste utvei der lidelsen har vært uutholdelig. Men faktum er at ingen lenger trenger å oppleve uutholdelige fysiske plager i livets siste fase. Lindrende medisin har gjort store framskritt, og utviklet effektive medisiner og andre behandlingsformer. I de mest ekstreme tilfellene finnes det mulighet til å legge pasienten i kunstig koma (lindrende sedering), og sløve bevisstheten slik at vedkommende ikke lenger opplever plager.

Ansatte på hospice-avdelinger, som nettopp har spisskompetanse på denne helhetlige behandlingen, forteller at noen pasienter ber om dødshjelp de første dagene på avdelingen. Etter en tid slutter imidlertid nesten alle med det. Dette bør lede oss til å spørre hvor dypt slike ønsker om dødshjelp egentlig stikker. Slike erfaringer tyder på at det ikke egentlig er dødshjelp disse pasientene trenger eller vil ha. Det vil dermed være et svik å ta livet av dem. Vi må i stedet gi dem den medisinske, psykologiske og eksistensielle omsorgen de trenger.

Du skal ikke slå i hjel. Drap på uskyldige er en umoralsk handling, alltid og i alle omstendigheter. I kristen etikk er et slikt standpunkt underbygget av drapsforbudet i det femte bud, som sammen med tanken om at alle mennesker er skapt av og elsket av Gud leder til oppfatningen om livets ukrenkelighet. Men drapsforbudet og livets ukrenkelighet trenger ikke funderes i et religiøst dogme. Dette er ideer som bør ha rasjonell appell til alle mennesker.

Skadelige konsekvenser. Det tredje poenget vårt er at å tillate dødshjelp vil skade samfunnet, vårt felles moralske klima, pasienter, sårbare grupper og helsepersonell.

Mennesker som er i en situasjon hvor de ønsker dødshjelp, er på sitt aller mest sårbare. Ved å tillate dødshjelp sier vi som samfunn at det er helt greit om de ikke er med oss lenger, når det de kanskje trenger aller mest er å fortsatt føle seg verdsatt. Å avlive pasienten er ikke forenlig med oppfatningen om at han er verdifull. I tillegg kan mennesker som oppfyller de kriteriene som settes for dødshjelp, bli stilt overfor et valg de ikke nødvendigvis ønsker. De blir tvunget til å velge aktivt hvorvidt de vil leve eller dø. Når dødshjelp blir en rettighet for dem med dødelige sykdommer og stor lidelse, kan det fort oppleves som en plikt for gamle og syke som opplever seg som en belastning for samfunnet, pårørende og hjelpeapparatet.

At drap på uskyldige er ulovlig er ikke bare en juridisk forordning for et stabilt samfunn, det er også et sterkt forsvar for menneskeverdet til svake grupper i samfunnet som av ulike grunner er avhengige av støtte fra andre for å kunne eksistere.

For helsepersonell er det et dogme at “livet er et gode”. Vi behandler stadig mennesker som ikke betrakter sitt eget liv som om det var verdifullt for dem. Da er det vår oppgave som behandlere og medmennesker å vise dem at det er verdifullt for oss. Ofte må man gi hjelp mot pasientens ønsker, og la være å gi skadelig behandling som etterspørres. Dette forventer også samfunnet at vi gjør. For å kunne fungere i denne rollen, er man nødt til å holde fast i noe utenfor ens egen synsing. Vi må holde fast i dogmet om livets gode. Å tillate dødshjelp er å slå bena under helsepersonells verdigrunnlag.

Likeledes er døden et onde. Vi vet at den når alle til slutt, men vi vil ikke bidra til at den kommer før tiden. Imidlertid må pasient og behandler sammen vurdere hva slags livskvalitet man kan håpe på med ulike former for behandling. Av og til kan det for døende være slik at behandlingen i seg selv reduserer kvaliteten på den tiden som er igjen, og da kan pasienten, eller pårørende i pasientens sted, frasi seg slik behandling. Dette kalles ofte ”passiv dødshjelp”, men bør heller kalles ”behandlingsbegrensning”. Det går en stor tykk strek mellom det å avstå fra en nytteløs behandling, og det å ta livet av et menneske. La oss ikke trå over den.