Av Kim Rand-Henriksens tre forslag for valgreform merker jeg meg spesielt det første:
Sperregrensen skal forhindre et for fraksjonert storting. Dessverre blir partier nær sperregrensen risikable å stemme på. Demokratiet svekkes gjennom redusert frihet til å stemme etter egen overbevisning. Tre ord: Venstre, Sponheim og Rødt. Slik kan de mindre partiene falle fra ett for ett frem mot et utilsiktet topartisystem. Løsning: mulighet til å sette opp (minst) en sekundærpreferanse.
Forslaget er altså at man i stortingsvalget skal kunne levere én “førstestemme” – og hvis partiet du stemmer på ikke får inn noen stortingsrepresentanter – dvs. at stemmen er “bortkastet” – så teller “andrestemmen” din. Eksempelvis: Slik det er i dag er en stemme til (for eksempel) Det liberale folkepartiet (DLF) bortkastet, for partiet er uendelig langt fra å få inn folk på tinget. Kun en sterk idealist vil stemme på dem. Med den foreslåtte ordningen kan liberalistene stemme DLF primært, og for eksempel Fremskrittspartiet sekundært. Resultatet blir at vi får et reelt tall for hvor mange som foretrekker DLF, men disse stemmene er likevel ikke “bortkastet”.
Hva synes dere om dette?
Dette synes jeg var et godt forslag, og jo mer jeg tenker på det, desto bedre fremstår det. Et av den moderne, demokratisk politikkens største ulemper er jo nettopp det at mange velgere må avgjøre om de skal gi sin stemme til det partiet de er mest enige med, eller til det partiet som de tror kommer til å ha mulighet til å gjennomføre en minst mulig dårlig politikk. Dette forslaget åpner for at man kan gjøre begge deler.
Jeg har et annet og langt mer radikalt forslag (som forsåvidt gjerne kan kombineres med overnevnte ordning): Man burde kunne gi minus-stemmer til det partiet som man absolutt IKKE vil at skal styre. Dette vil være en måte å tydeliggjøre at det faktisk kan være helt rimelig og rettferdig å holde et parti ute av regjeringskontorene til tross for at 25% av befolkningen har stor tillitt til det partiet, dersom en enda større andel av befolkningen har en tilsvarende stor mistillitt til det samme partiet.
I Australia har de et system, Single Transferable Vote, som oppnår noe av det du ønsker. En interessant ting med det er at det i prinsippet er uavhengig av partilister (skjønt de fleste stemmer slik partiet deres ber om) Jeg tror nok det er bedre å velge et etablert system, dersom en ønsker å endre noe: hva har man ellers statsvitere til?
Men helt seriøst: Valgordninger kan få utilsiktede konsekvenser, så det er greit å lære av andre lands erfaringer. Negative stemmer har vært prøvd, det vet jeg, men jeg husker ikke i farten hvor det var eller hvordan det gikk.
Jeg synes det viktigste i Norge er å ta bort arealfaktoren, styringstillegget og sperregrensen – i den rekkefølgen.
Jeg er ikke redd for ekstreme småpartier. Selv om de skulle havne på vippen, kan forhåpentligvis seriøse partier holde seg for gode til hestehandel med slike. Jeg tror sperregrensens egentlige funksjon er partidisiplin, dvs. unngå at folk som er uenige bryter ut og starter sitt eget parti.
Denne løsningen har jeg ikke tenkt på, selv om jeg har sett problemet. Glimrende forslag, og trolig lar det seg også gjøre.
Hvorfor skal man redde småpartiene?
For meg fremstår jungelen av småpartier som et problem, ikke som en fordel. Når man skal styre enten en flertallsregjering med mange partier og ulike hestehandler innad, eller en mindretallsregjering med støtte litt herfraog litt drefra, blir ansvarsforholdene uklare, og politikken blir uforutsigbar. Jeg tror nettopp et topartisystem er bra hvor man veksler med jevne mellomrom. Man må føre en ansvarlig politikk fordi man sannsynligvis snart vil havne i posisjon, og man må lytte til folket fordi man sannsynlig snart etter det vil havne i opposisjon.
Folks engasjement i enkeltsaker bør ledes inn i de store partiene ved medlemsskap der. Hvis engasjementet ikke er så stort, er det vel heller ikke så farlig med den saken? Hvis alle venstremedlemmer heller meldte seg inn i Høyre, som jo er ganske likt, ville man kanskje kunne dreie Høyre i mer miljøvennlig retning, og i en posisjon som med større sannsynlighet vil føre til regjeringsmakt.
Glimrende, Harald. Jeg visste at dette var ditt felt. Se Single transferable vote.
Enig med Torbjørn at de fleste småpartier ikke er bevaringsverdige. Men jeg mener at noen få, slik som DLF, er det. Jeg frykter et topartisystem, fordi det finnes mer enn to grunnleggende politiske ideologier som bør komme fram i valgbare politiske alternativer.
Hva er det egentlig som er så bevaringsverdig med DLF, et parti hvis ekte formål er å legitimere psykopati?
Må si meg enig med PeeWee: DLF er virkelig, virkelig langt ute å kjøre. Men de har kanskje en slags funksjon, siden de ufrivillig avslører hvor absurde “libertarianistiske” ideer blir når de tas til ytterste konsekvens. Psykopatisk er ikke en helt urimelig beskrivelse
Hva skal mann med småpartier hvis de utelukkende lager ugagn og splittelse. Blir sittende som en propp i systemet, eller får alt for mye makt i forhold til oppslutning?
(fortsatt litt sår over Venstres oppførsel)