Trykt i InterMedicos 4/09.
Det aller meste av forskning på forholdet mellom tro og helse har blitt utført i USA. Totalt finnes det over 1400 vitenskapelige artikler på dette feltet, og det er særlig de siste 15 år forskningen har eksplodert. Men forskningen på religiøs tro og helse er også ytterst kontroversiell, ikke minst når det gjelder tolkningen av dataene den har frambrakt. Kort sagt: Er det grunnlag for å si at aktiv religiøsitet fører til bedre helse?
Denne kontroversen personifiseres i USA av på den ene siden Harold J. Koenig, forfatter av den massive ”Handbook of Religion and Health” (Koenig et al., 2001), som går gjennom og oppsummerer studiene på området med en gjennomgående positiv vinkling; og på den andre Richard P. Sloan, forfatter av flere kritiske oversiktsartikler og den polemiske boka ”Blind Faith. The Unholy Alliance of Religion and Medicine”, der kritikken framføres in extenso.
Vi skal konsentrere oss om den aller mest kontroversielle – og interessante – delen av dette feltet, nemlig forskning som søker å avdekke sammenhenger mellom religiøsitet og helse. Her er særlig to former for studiedesign utbredt: I den første typen studie forsøker man å få et mål på graden av pasientens religiøse engasjement, ved å spørre hvor ofte han går i kirken, ber, etc., eller be ham angi hvor religiøs han selv mener han er. Man sammenholder så slike opplysninger med data om pasientenes helsetilstand, og ser etter korrelasjoner. I den andre typen gjør man en eller annen form for ”religiøs intervensjon”, og ser om den endrer pasientens helse.
La oss se på et eksempel fra hver kategori. Først, Koenigs bok refererer en studie av Scotch (Scotch, 1963) som angivelig viser at regelmessig kirkegang er negativt korrelert med hypertensjon – altså at de som hyppig går i kirken har lavere blodtrykk enn andre. Når Koenig oppsummerer forskningen på dette feltet, inngår Scotch’ studie som grunnlag for konklusjonen, som er: Aktiv religiøsitet er inverst korrelert med høyt blodtrykk.
Dernest, Leserman et al. undersøkte helseeffekten av bønn og meditasjon i forberedelsen til koronarkirurgi (Leserman, 1989). 27 pasienter ble randomisert til intervensjons- og kontrollgrupper. Gruppen som praktiserte bønn og meditasjon hadde signifikant lavere forekomst av arytmier. Derimot var det ingen forskjeller for blodtrykk, puls, eller noen av de andre totalt sju variablene som ble undersøkt. I Koenigs kapittel om sammenhengen mellom psykososiale/spirituelle intervensjoner og hjertesykdom rapporteres den statistisk signifikante sammenhengen som et positivt funn, som er med på å rettferdiggjøre følgende oppsummering av dette feltet: ”Det er altså økende evidens for at psykososiale og spirituelle intervensjoner rettet mot å redusere psykologisk stress, fremme helsebringende atferd og øke sosial støtte, bedrer prognosen ved koronarsykdom.”
Men kritikeren Sloan er på ingen måte imponert. Går vi studiene nærmere etter i sømmene, vil vi finne grunn til å avvise Koenigs tolkninger, hevder han. Og vi vil også få øynene opp for hvordan dårlig forskningsmetodologi gjør det umulig å trekke sikre slutninger fra det aller meste av forskningen på dette feltet. Ifølge Sloan har nemlig Koenig i sin oppsummering av Scotch, og Leserman et al. i sin originalartikkel, begått hver sin utbredte og instruktive feil.
Leser vi Scotch’ artikkel, ser vi at den slett ikke handler om helseeffekter av religiøsitet. Temaet er snarere effekten av assimilasjon på befolkningsnivå, og religiøs aktivitet blir her kun brukt som en markør for assimilasjon inn i et nytt samfunn. Det er sekundære fortolkere som har benyttet Scotch’ store datasett, og funnet fram til korrelasjonen de selv var interessert i (Levin and Vanderpool, 1989). Dette er et eksempel på ”skarpskytterens feilslutning”. Som en skytter som skyter seks skudd mot låveveggen, og deretter tegner blinken rundt dem, slik har fortolkerne konstruert hypotesene sine for at de skal stå perfekt til dataene. Det er dårlig vitenskap å bruke det samme datasettet både til å konstruere og å teste hypotesene.
Lesermans artikkel lider av en beslektet svakhet. Nivået for statistisk signifikans sier hvor sikker vi må være på en korrelasjon før vi er villige til å akseptere den som reell, og ikke tilfeldig. Med et signifikansnivå på 5% vet vi at vi i ett av 20 tilfeller vil komme fram til en signifikant sammenheng der ingen sammenheng i virkeligheten eksisterer – en ”falsk positiv”. Problemet med ”multiple sammenligninger” oppstår når vi som Leserman setter opp en rekke statistiske tester. Leserman utførte sju slike tester, og vi så at kun én av dem – sammenhengen mellom bønn og arytmier – viste statistisk signifikans. I dette lyset virker det vel så sannsynlig at denne ene signifikante sammenhengen er tilfeldig, og ikke reell. Måten å ta høyde for problemet med multiple sammenligninger på, er ved å redusere signifikansnivået i takt med antall statistiske tester man utfører. Dette har ikke Leserman gjort, og problemet forbigås i stillhet av Koenig.
Sloan trekker også fram andre viktige metodologiske svakheter som etter hans syn hjemsøker dette forskningsfeltet. ”Confounding” eller spuriøse sammenhenger oppstår når man feilaktig antar at en korrelasjon også representerer en kausal sammenheng, mens det i virkeligheten er en annen, bakenforliggende faktor som forklarer sammenhengen. Eksempelvis finnes det studier som viser en korrelasjon mellom hyppig deltakelse på religiøse møter og god helse, men der man ikke har korrigert for det opplagte faktum at de sykeste ikke er i stand til å delta på møtene.
Vi vet at acetylsalisylsyre reduserer risikoen for hjerneslag fordi vi har gode placebokontrollerte intervensjonsstudier som viser det. Men det er ikke mulig å gjøre noe tilsvarende på feltet religion og helse. Vi kan selvsagt ikke be en intervensjonsgruppe om å bli aktive kristne, be regelmessig og gå i kirken ukentlig, mens vi ber en placebogruppe om å bli ateister. Sloan reiser derfor spørsmålet om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å få i stand studier med tilstrekkelig god kvalitet til at vi kan si noe sikkert om kausale sammenhenger mellom religiøsitet og helse.
Powell og medarbeidere, som i 2003 publiserte en grundig og metodologisk sterk gjennomgang av feltet, er ikke helt enige (Powell et al., 2003). De så på ni hypoteser om sammenhenger mellom religiøsitet og helse, og fant at én av disse – men også kun én – har støtte i forskningen: Hyppig deltakelse på religiøse møter reduserer dødelighet. De åtte øvrige er det ikke sterke holdepunkter for ut fra dataene vi besitter: Aktiv religiøsitet beskytter ikke mot koronarsykdom, dødelighet ved kreft eller funksjonshemming, det bremser ikke kreftutvikling, påskynder ikke tilhelning etter akutt sykdom, dypt religiøse har ikke redusert dødelighet, religiøs mestring øker ikke livslengden, og å bli bedt for fremmer ikke tilhelningen etter akutt sykdom.
Men er det virkelig en årsakssammenheng mellom kirkesøkning og redusert dødelighet? Sloan og andre har berettigede kritiske spørsmål også til dette: Har denne forskningen virkelig korrigert for alle ”confounders”? Vil vi ikke snarere tro at det finnes viktige counfoundere vi ennå ikke kjenner? Med andre ord, er sammenhengen virkelig kausal, og ikke bare en statistisk korrelasjon? Og kan vi trekke konklusjoner fra slik forskning så lenge vi ikke har en god modell for hvordan kirkebesøk skulle bedre helsa? Det er naturlig å tenke at kirkesøkning her fungerer som et surrogatmål for religiøs hengivenhet, som er den størrelsen vi virkelig er interessert i. Men hvor godt er dette surrogatmålet? Slik oppsummerer Sloan tilstanden på forskningsfeltet religion og helse: ”Bevisene som knytter sammen religiøs aktivitet og helse forblir svake og inkonklusive. Det er fortsatt et arbeid i utvikling, og rettferdiggjør på ingen måte endringer i klinisk medisin” (Sloan, 2006: 155).
CMDA (Christian Medical and Dental Association) – Norges kristelige legeforenings amerikanske fetter – formidler i sitt ”Saline solution”-kursopplegg at leger med støtte i forskningen kan og bør oppfordre pasienter til å bli mer religiøst aktive. Det styrker nemlig helsa! Jeg har selv undervist i dette kursopplegget, som i hovedsak er utmerket. Men etter å ha kikket på smakebiter fra dette omfattende forskningsfeltet er jeg ikke lenger så sikker på om vi kan si at en kausal sammenheng mellom religiøsitet og helse er bevist. Etter mitt skjønn er det mange gode grunner til at leger bør være opptatt av pasientens religiøsitet. Men at det skulle finnes vitenskapelig evidens for at aktiv religiøsitet bidrar til bedre helse, synes foreløpig ikke å være blant disse, dersom man skal stille samme krav til dokumentasjon av effekt som ellers i medisinsk forskning. Det ville glede meg om vi også her i Norge kunne få til en debatt om teologiske og vitenskapelige sider ved forskningen på tro og helse.
Referanser:
Koenig, Harold G., Michael E. McCullough, and David B. Larson. (2001) Handbook of Religion and Health. New York: Oxford University Press.
Leserman, J. (1989) The Efficacy of the Relaxation Response in Preparing for Cardiac Surgery. Behavioral Medicine 15:111-17.
Levin, J. S., and H.Y Vanderpool. (1989) Is Religion Therapeutically Significant for Hypertension? Social Science and Medicine 29:69-78.
Powell, Lynda H., Leila Shahabi, and Carl E. Thoresen. (2003) Religion and Spirituality. American Psychologist 58.
Scotch, N. (1963) Sociocultural Factors in the Epidemiology of Zulu Hypertension. American Journal of Public Health 53:1205-13.
Sloan, Richard P. (2006) Blind Faith. The Unholy Alliance of Religion and Medicine. New York: St. Martin’s Griffin.
No Comments