Morbus Norvegicus

I høst har jeg blitt inspirert til å finne fram til og kritisere de instanser som bærer delansvar for fordummingen av vårt samfunn. (Den som betviler at vi utsettes for fordummende påvirkning kan for eksempel sette seg ned og se TV Norge en hel kveld.)

Jeg innbiller meg at fortidens aviser, som skapte datidens mediebilde, hadde samfunnets smarte elite som målgruppe. Slik er det på ingen måte lenger.

Den demokratisering som ligger i at mediene tar opp temaer som er viktige for majoriteten av vår befolkning, får vi hilse velkommen. Men vulgariseringen (av lat.: vulgus; (ukultivert) mengde, den gemene hop) har jo på ingen måte stoppet her. Våre populære medier, og jeg anklager da i første rekke VG, Dagbladet, NRKs nyhetsredaksjon og TV2-nyhetene (til dette kan innvendes at publikasjoner som Se&Hør, SøndagSøndag etc. har en langt mer banal og fordummende interessesfære – men til disses forsvar skal sies at de aldri har gitt seg ut for å være seriøse aviser som dekker det egentlige nyhetsbildet), har latt fare de temaer som er viktige for folk flest, og i stedet konsentrert seg om det folk er opptatt av – som jo slett ikke er det samme. (Jeg er arrogant, vil noen mene, når jeg setter meg til doms over folks interesser, og hevder jeg har fasiten på hva folk bør være opptatt av. Bør ikke folk få bestemme dette selv? Svaret er nei, og dere som innvender dette er dypt preget av den postmodernistiske ideologi som har fått gjennomsyre vårt samfunn og vår tenkemåte, ofte på subtile, ikke-erkjente måter. Mer pepper til dere en annen gang.)

Medier med et godt ry har altså latt uvesentligheter som kjendissladder, sport, ”slik-blir-du…”-journalistikk etc. (listen kan gjøres sørgelig lang), bli ikke bare en del av innholdet, men selve hovedbeskjeftigelsen. Et slikt fokus bidrar til å fylle vår oppmerksomhet med ting som ikke betyr noe. Tanken får ikke noe å bryne seg på, og vi blir sløvet. Når denne typen stoff fyller forsidene og de fleste sidene av avisene sett under ett, bidrar det til å legitimere at vi bruker tid og oppmerksomhet på slike saker. Intelligente mennesker kan nå diskutere om, og i så fall hvilke, plastisk-kirurgiske metoder Britney Spears har benyttet seg av – uten at dét skjer som burde skje, nemlig at underholdningssøppelets fjærlette lodd som straff faller i hodet på dem, og de skamrøde ber sine venner om unnskyldning for å brakt en ekstrem uvesentlighet til torgs i en samtale der man heller skulle snakket om sine egne liv, eller gjennom samtalen hjelpe hverandre mot nye gullkorn av innsikt i den verden vi preger og lar oss prege av.