Denne teksten presenterer den etiske begrunnelsen for det konservative synet på abort, og besvarer mange av de vanlige innvendingene mot dette synet. Planen er at den stadig skal oppgraderes, og bli så saklig og komplett som mulig. Følgelig er alle slags (saklige) kommentarer høyst velkomne.
Innholdsfortegnelse
Innledning: Det konservative abortsynet
Innvendinger om fosteret verdi
Hvorfor skal en celleklump ha menneskeverd?
Men øker ikke fosterets verdi gradvis, etter som det vokser til?
Men er ikke abort naturlig – det skjer jo spontanaborter?
Hvorfor har fosteret menneskeverd helt fra befruktningen?
Er det ikke dobbeltmoral å være mot abort av fostere, men samtidig spise døde dyr?
Men er ikke fosteret en del av kvinnens kropp?
Praktiske innvendinger
Skal ikke kvinnen få bestemme over egen kropp?
Er ikke et abortforbud et alvorlig inngrep i foreldrenes frihet?
Hvorfor stoler dere ikke på kvinnene?
Hvorfor sette barn til verden når de ikke er ønsket, eller foreldrene ikke har råd til å ta seg av dem?
Jus
Hvorfor kan ikke abortmotstandere la abortloven være i fred?
Hvordan vil en konservativ abortlov være? Vil den ikke skape ulevelige forhold?
Er det ikke bedre å konsentrere seg om å hjelpe de gravide?
Metaetiske innvendinger
Hvordan kan deres mening om abort være riktigere enn andres?
Er det ikke bare konservative kristne som er mot abort?
Innledning: Det konservative abortsynet
Når foreldre står oppe i et valg om å skulle avslutte svangerskapet eller la det gå sin naturlige gang, har de utvilsomt havnet i et av moderne menneskers aller største dilemmaer. På den ene siden ser de hensynet til fosteret, det lille mennesket, på den andre siden hensynet til sin egen fortsatte frihet. Hva bør de velge?
Det konservative synet på det etiske dilemmaet abort er dette: Fosteret har allerede fra unnfangelsen (befruktningen) fullt menneskeverd. Idet eggcelle og sædcelle smelter sammen er noe fundamentalt nytt blitt til: Et nytt menneskelig liv. Dette livet har krav på vår respekt og beskyttelse på lik linje med andre mennesker. At det befinner seg inne i en annen person (moren), og for tiden er avhengig av henne, endrer ikke på dets verdi som menneske.
Utvilsomt vil mange ufrivillig gravide havne i vanskelige situasjoner ved å gjennomføre svangerskapet. Men hensynet til foreldres frihet må være underordnet hensynet til fosterets liv. I Norge er livet det høyeste rettsgode, og en slik ærefrykt for livet er et gjennomgående prinsipp i de siste par tusen år av den vestlige moralfilosofis historie.
Vi ser derfor at fosterets rett til liv må få forrang (unntatt i situasjoner der morens liv er i fare om svangerskapet blir fullbyrdet – for her står jo liv mot liv). Derfor bør vi ikke ha en abortlov som gir foreldre et umenneskelig valg. Samfunnet må ta dette valget for dem, og si tydelig at fosteret har fullt menneskeverd, og er verneverdig.
Det konservative synet på abort er altså logisk fullt ut sammenhengende, men beror fullt og helt på synet på fosteret som et fullverdig menneske. Hvis man skal argumentere mot det konservative abortsynet, må man altså sannsynliggjøre at fosteret ikke bør ha fullt menneskeverd. Før dette temaet er avklart blir all annen kritikk irrelevant.
Hvorfor skal en celleklump ha menneskeverd?
Fosteret er en “celleklump” i samme forstand som du og jeg er celleklumper. Det etisk relevante, derimot, er at både vi og fosteret tilhører arten menneske. Den vestlige filosofi argumenterte inntil nylig enstemmig for at mennesket er ukrenkelig og har stor verdi (menneskeverd).
Det nye individet blir til ved befruktningen, når eggcelle og sædcelle smelter sammen. Da er hele den genetiske koden, som styrer utviklingen til voksent individ, på plass. Etter befruktningsstadiet vokser fosteret, men ikke på noe punkt i utviklingen skjer noe kvalitativt nytt. Det naturlige er derfor at fosteret har fullt menneskeverd allerede fra befruktningen.
Men øker ikke fosterets verdi gradvis, etter som det vokser til?
Det er fullt mulig å hevde at fosterets verdi stiger i takt med dets vekst og utvikling. Dette synet forutsetter tanken om at visse egenskaper må være tilstede for at et individ har menneskeverd. Den internasjonalt anerkjente bioetikeren Peter Singer argumenterer slik. Han og hans meningsfeller trekker fram egenskaper som bevissthet, evne til å inngå i relasjoner med andre, og evne til å handle modent og gjennomtenkt, som egenskaper som gir individer verdi. (Singer begrenser ikke tildelingen av verdi til mennesket; dermed kan for eksempel sjimpanser være mer verdifulle enn spedbarn, hvis de besitter disse egenskapene i større grad).
Men ved nærmere ettersyn er en slik gradering av menneskverd svært problematisk. Graderingen vil også tildele fødte mennesker, ikke bare fostere og dyr, verdi etter deres egenskaper. Psykisk utviklingshemmede og demente er blant dem som ikke har de nødvendige egenskaper i fullt monn. Og er ikke også nyfødte, tenåringer og mange voksne mindre enn fullt modne? Kommer de ikke alle da til kort som ”personer”, og dermed i graden av menneskelighet? I så fall må også deres interesser vike når hensynet til de som er mer fullt menneskelige krever det. Dette er altså en form for eugenikk, det vil si at visse egenskaper regnes som mer verdt enn andre. Tildeler vi menneskeverd etter egenskaper, har vi staket ut kursen mot et kaldt og menneskefiendtlig samfunn.
Men er ikke abort naturlig – det skjer jo spontanaborter?
Ca. 50% av påbegynte graviditeter ender i spontanabort (dvs. at kroppen avstøter fosteret). Undersøkelser av graviditetsproduktene har vist at det i de fleste av disse tilfellene foreligger en kromosomdefekt eller andre defekter som gjør at fosteret ikke kunne leve og utvikle seg. At naturen har en slik “feilprosent” gir oss ingen rett til å ta livet av den resterende halvparten fostere.
Hvorfor har fosteret menneskeverd helt fra befruktningen?
Det er ved befruktningen det nye livet blir til. Den genetiske koden, som programmerer fosterets videre utvikling, er da på plass. Etter dette skjer kvantitativ vekst, men ikke noe kvalitativt nytt, i fosterets utvikling.
Det er ingen tvil om at fosteret alt fra befruktningen er et “liv”: Den konvensjonelle definisjonen av “liv” forutsetter følgende fire karakteristika, og det befruktede egget besitter alle: 1) evne til vekst, 2) stoffskifte, 3) evne til reproduksjon (for fosterets del: den genetiske programmeringen som skal til for å utvikle kjønnsorganer), 4) respons på ytre stimuli (fosteret vil tilpasse seg livmorens kjemisk-hormonelle miljø alt fra starten). Og når det er et liv, er det selvsagt også et menneskelig liv – det tilhører ingen annen art.
Noen påstår at fosteret ikke kan være verdifullt så lenge det ikke kan leve uavhengig av moren. (Ved graviditetsuke 23 kan fosteret med intensiv behandling klare seg utenfor livmoren). Men også i andre av livets faser er vi fullstendig avhengige av andre menneskers omsorg – som nyfødte, som barn, som eldre, syke og pleietrengende. Kun Peter Singer og hans meningsfeller vil påstå at vi ikke har menneskeverd – livets rett – i disse fasene.
Enkelte foreslår riktignok implantasjonstidspunktet (dvs. når fosteret en snau uke etter befruktningen fester seg til livmorveggen, og starter utviklingen av morkake) som tidspunktet for menneskeverd, ettersom svært mange spontanaborter skjer nettopp rett før dette stadiet.
Er det ikke dobbeltmoral å være mot abort av fostere, men samtidig spise døde dyr?
Slett ikke. I vestlig tenkning har det vært konsensus om at mennesket har stor, kanskje uendelig verdi, og at det er svært mye mer verdt enn dyr. Dyr har instrumentell verdi, men også egenverdi, derfor er det riktig å behandle dyr med respekt. Men mennesket stiller uten tvil i en annen klasse.
Men er ikke fosteret en del av kvinnens kropp?
Innsikten vi har fått fra vitenskapen, gjør at dette ikke lenger er et intellektuelt redelig standpunkt. Fosteret er helt fra befruktningen et eget individ. Fosteranlegget er programmert til å danne morkaken, et aktivt organ som fletter seg inn i livmoren slik at stoffer kan utveksles mellom mor og barn. Slik er fosteret fullt ut avhengig av moren, men det er altså et eget individ med eget unikt DNA.
Skal ikke kvinnen få bestemme over egen kropp?
Jo, alle mennesker må få bestemme over egen kropp. Men spørsmålet er om man også skal få bestemme over sitt barns kropp. En gravid kvinne er i den situasjon at hun har et annet menneske, fosteret, i sin varetekt. Selv om det kan medføre tildels stort ubehag, plikter foreldrene å sette fosterets menneskeverd foran sin egen frihet – for et menneskes liv har større verdi enn et annet menneskes frihet.
Er ikke et abortforbud et alvorlig inngrep i foreldrenes frihet?
Ordet “frihet” kan brukes om så mangt, og de som bruker det har ikke nødvendigvis samme oppfatning om hva begrepet inneholder. Krav om frihet kan være høyst uberettiget: Frihet til å gå på en skole med bare hvite, frihet til å holde slaver, og frihet til å kjøpe sex. Når frihetsargumentet benyttes i abortdebatten, handler det gjerne om foreldrenes frihet til å forme sin fremtid og til å leve sine liv uanfektet av det nye livets behov. Den nåværende abortloven vurderer denne friheten som viktigere enn det lille menneskets menneskeverd.
Når man snakker om frihet må man spørre seg: “Frihet til hva, til hvilken pris, og på bekostning av hvem?”. Derimot vil argumentasjon som bygger på menneskeverd, ikke ha noen stumme ofre som må gi sitt liv for andres goder. Derfor mener vi at slike argumenter må tillegges størst vekt. I vårt lovverk er retten til liv definert som det høyeste rettsgode. Den naturlige slutningen er dermed at adgangen til å velge abort, strider mot det mest grunnleggende etiske fundament i vårt samfunn. Av disse grunner må abortloven endres.
Hvorfor stoler dere ikke på kvinnene?
Kvinner og menn er selvsagt like skikket til å ta moralske avgjørelser. Aborttilhengere hevder ofte at “kvinner er ansvarsfulle”, og at samfunnet følgelig trygt kan overlate avgjørelsen om abort til de gravide selv. For å underbygge dette trekkes det gjerne fram at det sjelden blir tatt abort når kvinnen vet at fosteret har Downs syndrom. Men argumentasjonen, og utsagnet “kvinner er ansvarsfulle”, skjuler minst to paradokser:
1) Å si at “kvinner er ansvarsfulle” er like meningsfullt som å si at “folk er ansvarfulle”. Hvis dette er et argument mot å ha lover som begrenser ikke-ansvarsfull atferd, argumenterer man i virkeligheten for anarki, ikke for selvbestemt abort. Da kunne man like gjerne hevde at fartsgrenser burde avskaffes. Folk er jo allikevel ansvarsbevisste, så bryter de fartsgrensa er vel det en riktig avgjørelse.
2) Å begrunne påstanden “kvinner er ansvarsbevisste” med at de ikke aborterer barn med Downs syndrom, er jo i virkeligheten det samme som å si at det er galt å abortere fostere med Downs syndrom. Hvorfor vil man da tillate det?
Samfunnet skal altså stole like mye på kvinner som på menn. Men en av statens viktigste oppgaver er å gjennom lovverket begrense muligheten for overgrep mot individers rettigheter. Retten til liv, også for fosteret, er den fundamentale rettigheten.
Hvorfor sette barn til verden når de ikke er ønsket, eller foreldrene ikke har råd til å ta seg av dem?
Ethvert barn som fødes fortjener å være ønsket av sine foreldre. Men det er vanskelig, for ikke å si umulig, å spå om dette barnets framtid. Og ingen av oss er garantert et behagelig liv – denne usikkerheten hører med til menneskets livsvilkår.
Faktum er at vi i den vestlige kultur ser det som galt å ta et menneskes liv (unntatt i krig), og det gjøres ikke unntak for drap motivert av “barmhjertighet”. Livet er det høyeste gode, og å fjerne det er ugjenkallelig. Følgelig blir det også galt å ta liv basert på vår gjetning om at barnet får et vanskelig liv.
I den norske velferdsstaten burde ingen barn lide nød, selv når foreldrenes økonomi er dårlig. Svært få norske nyfødte adopteres, og dette burde holdes fram som et godt alternativ, selv om det i dag er tabubelagt.
Hvorfor kan ikke abortmotstandere la abortloven være i fred?
Hva er oppgaven til lovverket? Det er fremfor alt å beskytte de grunnleggende menneskerettighetene. Den aller mest grunnleggende menneskerettigheten er retten til liv. Vi har vist at fosteret er et menneske. Følgelig har også fosteret rett til liv, og lovverket må endres for å beskytte denne retten.
Hvordan vil en konservativ abortlov være? Vil den ikke skape ulevelige forhold?
Aborttilhengere frykter blant annet strikkepinnenes renessanse og dødsfall fra “utrygge aborter”. Og kanskje er noe av denne frykten berettiget. Men en del av spådommene er også klart urimelige: Ap-kvinnenes våpendrager Britt-Ingjerd Nesheim henviser ved enhver anledning til hvordan det gikk da Romania forbød abort og prevensjon i 1966 – en tilnærmet fullstendig irrelevant sammenligning, ettersom det finnes få samfunn som har mindre til felles med Norge anno 2005.
Politikk er det muliges kunst, og innbærer at man kommer fram til kompromisser. Vi håper mange kan enes om følgende lovutkast: Norges nye abortlov bør gjøre abort ulovlig, unntatt når mors liv er alvorlig i fare. Men loven bør være ikke-sanksjonert. Dette innebærer at det ikke idømmes straff for overtredelser, og at lovbrudd heller ikke etterforskes. Men det vil stå tydelig i lovverket at abort er galt.
Hvilke konsekvenser vil så en slik lov få? Det vil være klart at statlige sykehus ikke lenger kan utføre aborter. Dermed vil det også bli slutt på at skattepenger betaler for å avlive ufødte mennesker. I stedet vil private sykehus ta på seg å utføre abortene. Inngrepet vil neppe bli så dyrt, særlig ikke i de tilfeller man kan benytte medisinsk (i motsetning til kirurgisk) abort.
Lover endrer holdninger. Også denne loven vil på sikt påvirke vår oppfatning av rett og galt, og forhåpentligvis gjøre det tydelig for oss hvilket mistak dagens abortpraksis har vært. Kanskje er forslaget vi presenterer her en løsning flere kan enes om – også de som føler sterkt ubehag ved at vi i Norge utfører 14.000 aborter årlig, med statens velsignelse og finansiering, men som ikke ser en fullt ut restriktiv abortlov som et levelig alternativ.
Er det ikke bedre å konsentrere seg om å hjelpe de gravide?
Dette er viktig arbeid. Abort har til nå for mange vært en løsning på en problematisk livssituasjon. En innskjerping av abortloven vil derfor måtte følges av ordninger som vil gjøre det lettere for den gravide, som kanskje står helt alene, å fullføre et ikke-planlagt svangerskap. Problemene en kvinne kan oppleve når hun havner i en slik situasjon, må vi som samfunn bestrebe oss på å redusere. Gravide og unge foreldre trenger gode økonomiske støtteordninger og rådgivning. Regelverket må sørge for at gravide og forsørgere ikke skyves ut av arbeidslivet. For de som likevel ikke ser seg i stand til å ta vare på et barn, bør adopsjon bli en mer utbredt og akseptert løsning. Politikerne bør strekke seg langt for å følge opp konkrete forslag på disse områdene.
Men merk at det ikke er noen motsetning mellom å drive slikt arbeid og å arbeide for restriksjoner i lovverket – slike engasjement kan og bør gå hånd i hånd.
Hvordan kan deres mening om abort være riktigere enn andres?
Et tilsynelatende enkelt spørsmål som skjuler en dyp misforståelse. Innvendingen er altså at etiske utsagn ikke kan være objektivt sanne eller usanne (dvs. sanne eller usanne for alle mennesker). Når vi hevder at “fostere har fullt menneskeverd”, er ikke dette bare uttrykk for våre høyst personlige følelser og holdninger (dette synet kalles “moralsk subjektivisme”).
Det er tre grunner til at det ikke er slik:
1) Den første er den dagligdagse observasjonen at folk krangler. De bruker moralske argumenter, de slåss ikke bare, slik dyrene gjør. Ved å bruke moralske argumenter (“det var galt av deg å lyve!”) appellerer vi til en moralsk standard som gjelder alle mennesker – ikke kun til følelser.
2) Som moralsk subjektivist (definert over) må du leve et dobbeltliv – ett i teorien og et annet i praksis. For en moralsk subjektivist lever ikke som han lærer; også han appellerer til objektiv moral. Når du behandler ham urettferdig, vil han påpeke nettopp det at du er urettferdig. Han anerkjenner altså ikke din rett til å ha din helt personlige etikk (der det for eksempel er helt greit å slå fremmede), men ved sin protest hevder han istedet indirekte at også du må være bundet av de objektive, allmennmenneskelige levereglene.
3) Det siste argumentet er at de fleste av oss regner én moral for å være bedre enn en annen. For eksempel er den demokratiske, tolerante moralen bedre enn den nazistisk-rasistiske, intolerante moralen. Dermed appellerer folk til en standard som står høyere enn de subjektive oppfatningene til demokrater og nazister. Denne standarden er de objektive moralske sannheter. Én av dem er at vi ikke skal drepe uskyldige.
Konklusjonen må bli to enkle sannheter: Først, at mennesker verden over har en idé om at de bør oppføre seg på en bestemt måte, en idé de ikke helt kan bli kvitt (samvittigheten). Dernest, at de i praksis ikke oppfører seg slik. De kjenner til de objektive moralske sannheter (slik som ikke slå i hjel, ikke lyve eller stjele, ikke være utro), men de handler ofte i strid med dem.
Er det ikke bare konservative kristne som er mot abort?
Det er ingenting i argumentasjonen som er presentert her som gjelder spesifikt for kristne eller andre religiøse – vi har kun brukt sekulære argumenter.
Mødre og fedre som bestemmer seg for å bære frem et ikke-planlagt barn, setter sine egne behov til side i ærefrykt for livet. Som samfunn, men også som medmennesker, har vi på mange måter sviktet disse foreldrene. Selv om holdningene har endret seg, møtes fortsatt enkelte av nedlatende blikk og et taust: “Kunne dere ikke bare tatt abort?”. Både samfunnsendringer og holdningsendringer må til, men ingen av delene vil skje uten en endring av abortloven.
Kvaliteten på vårt samfunn kan, vil vi hevde, måles i hvordan vi tar vare på vårt samfunns svakeste. Hos oss vil dét være demente, rusmisbrukere, kronisk fysisk og psykisk syke. Svakest av alle er de stemmeløse, som er totalt avhengige av vår omsorg: ufødte menneskebarn. Mor Teresa uttalte følgende da hun mottok Nobelprisen i Oslo: “De nasjoner som tillater fosterdrap, er de aller fattigste. Denne fattigdommen er verre enn den materielle fattigdom. Kunstig abort er krig mot barn.”
Fakta om abort i Norge (Wikipedia)
Statistisk sentralbyrå om abort
Fosterutviklingen
Livsvernorganisasjonen Menneskeverd
Hanne,
Kva har årstalet med saka å gjere? Eg ser folk bruke dette ‘argumentet’ i tide og utide, men det har faktisk ingeting med saka å gjere om vi er i 1645, 1850, 1936 eller 2008.
Det du seier er at det er ‘bak mål’ (sic) at ei mor ikkje skal få lov til å ta livet av sitt eige barn.
Eit lite pørsmål: Dersom barnet berre er ein ‘celleklump’ og ‘ein del av kroppen til mora,’ korleis kan dei ha forskjellig blodtype?
Og så til din kommentar av ‘eit verdig liv.’ Dette er så elitistisk som det kan bli! Dei fleste som bruker dette argumentet er folk i middelklassen og oppover. Dei fleste fattige tar ikkje abort. Dette virkar for meg svært rasistisk, spesielt sidan dette argumentet i USA ofte blir brukt når det er snakk om fattige svarte som er gravide.
Og kva er eigetleg ‘eit verdig liv.’
Hanne skriver: “Når jeg leser dette her vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal si.. at noen kan mene at en kvinne i Norge i 2008 ikke kan få velge om hun skal bære fram et barn, gå gravid i ni måneder og deretter forsørge og passe på dette barnet resten av livet sitt er helt bak mål. hvis en kvinne ikke føler at hun kan ta være på et barn, må hun da få velge om hun skal bære det fram eller ikke”.
Jeg vil som kvinne komme med en innvending til dette, og til debatten forøvrig, som utførlig har vært innom mange aspekter ved abortspørsmålet. Min hovedinnvending mot den abortpraksis som bedrives idag angår det grunnlaget den er fundert på: Kvinnens rettigheter. Jeg ser det argumenteres både for og mot den tanken at kvinnens rett skal være barnets rett ovordnet, men hva med fars rett?
Av og til kan abort forsvares, også etisk. Men jeg savner en etisk begrunnelse _for_ abort, som ikke utelukkende henviser til et av vår tids mest høytrungende credo: kvinnens frihet. For meg kan aldri dette tjene som etisk argumentasjon alene, all den tid det er andre berørte parters hensyn overordnet.
…. og den etiske begrunnelsen er som følger: Hvis vi ikke anser den befruktede eggcellen som en person – så kan vi ta abort.
Om den befruktede eggcellen er å anse som en person eller ikke drøftes i tråden “abortspørsmålet” (se forsiden).
Hei Johannes. Teksten din var engasjerende og bærer et viktig budskap. Takk for ny inflytelse, og så på videre! Hilsen Therese C
Takk for et fint innlegg om et vanskelig tema. De fleste abortmotstandere som flagger sine synspunkt på internett bruker relgiøs argumentasjon eller holder et saklighetsnivå som gjør dem vanskelig å ta seriøst.
Selv er jeg en gravid kvinne på snart 40, som sammen med kjæresten min har tatt det tunge valget å velge abort. Jeg er altså ikke 14 eller offer for en voldtekt, som synes å være omstendigheter hvor abort kan aksepteres for de aller fleste. Det betyr faktisk ikke at dette valget handler om min (kvinnens) frihet. Jeg og kjæresten min har det til felles at vi er skilt med delt omsorg for tilsammen fire tenåringsbarn (12-14).Vi bor et godt stykke fra hverandre, om en av oss skulle flytte for å satse på en ny familie, ville det få omfattende konsekvenser for disse barna. Skolebytte, tap av samvær med en av foreldrene osv. Alternativet, jeg blir “alenemor” med dette barnet vil uansett ha store konsekvenser for de barna jeg allerede har født. Både økonomisk, praktisk og følelsesmessig. Vårt valg handler til syvende sist om dette.
Det er ikke riktig at barnet du har (eller hadde) i magen skal møtte dø pga. dine hverdagsproblemer. Ingen er garantert et behagelig, problemfritt liv og ingen vet hva fremtiden bringer.
Videre, hHvis du mente at vanskelighetene i hverdagen umuliggjorde et nytt barn, burde du ha handlet i tråd med denne overbevisningen. Det gjorde du beviselig ikke.
Takk, takk, takk!