Legen skal ikke presse sin moral på pasienten, det er alle enige om. Men noen går lenger, og hevder at legen ikke må bringe inn moral i det hele tatt i pasientkonsultasjonen. Legen må forholde seg etisk nøytral.
Disse populære oppfatningene kan sammenfattes i denne påstanden: Medisin kan og bør praktiseres moralsk nøytralt.
Jeg har to problemer med denne påstanden. Det første er at den er gal. La oss se hvorfor:
Etikk er læren om hva vi mennesker bør gjøre – mens moral er etikk i praksis. Hvis vi kommer med oppfordringer til pasientene våre (“du bør…”), trekker vi altså moral inn i legegjerningen.
La oss tenke oss følgende pasientsamtale: “Herr Hansen, du har hjerteflimmer. Dette kan behandles enten ved å redusere hjerteslagenes hyppighet, fortynne blodet, eller brenne vekk det stedet i hjertet de elektriske impulsene kommer fra. Ha det bra.”
Hvorfor stoppet konsultasjonen så brått? Fordi legen tok tidens krav på alvor, og unnlot å bringe inn moral. For de fleste pasientsamtaler må inneholde “du bør”-oppfordringer, all behandling av sykdommer forutsetter dette. “Du bør ta disse tablettene hver dag”, “jeg anbefaler deg å slutte å røyke”, “du må opereres”. Altså er medisinen i sin essens en moralsk aktivitet.
En erfaring vi alle har gjort er at noen pasienter er uvillige (eller ute av stand) til selv å være med og vurdere de medisinske veivalgene. “Jeg gjør som du anbefaler, doktor”. Da blir det opp til legen alene å veie og vurdere forhold som livslengde, livskvalitet, hva som er akseptabel risiko, ressursbruk og de andre faktorene som til sammen utgjør en kompleks helhet – og ut av dette danne sin oppfatning av hva pasienten bør gjøre.
Ofte er de etiske vurderingene implisitte, uten at det er noe problem. Når pasienter med blindtarmbetennelse opereres, er det selvsagt for å redde liv. Det er innlysende. Men når legevaktslegen må bestemme om den demente sykehjemspasienten skal innlegges for lungebetennelse også denne gangen, er det ikke gitt hvilke etiske normer som skal legges til grunn – og hvem sine normer dette skal være.
Å praktisere etisk nøytral medisin er altså ikke mulig. Men ved dette falske idealet hefter det ytterligere en fare: Tanken om at vårt yrke kan utøves “nøytralt” senker vår etiske bevissthet. For når vi ikke bringer vår egen moral inn i legegjerningen, bringer vi nødvendigvis inn noen andres. Og i praksis er det majoritetens moral som gjemmer seg bak begrepet “nøytral”.
La meg her nøye meg med ett eksempel: Ganske mange av pasientene våre blir syke fordi de gjør ting de ikke burde gjøre. Ettersom moral handler om hva vi bør gjøre, kan vi litt umoderne og upopulært si at disse pasientene har gjort moralsk gale valg.
Å vise pasienter at årsakene til deres sykdommer er knyttet til moralske valg (røyking og alkohol er de klassiske eksemplene), oppfattes som problematisk av mange fordi tidsånden ikke anerkjenner absolutt rett og galt, og altså krever “nøytralitet” fra helsetjenestens side. Tar vi nøytralitetskravet på alvor, kommer vi ikke i dialog med disse pasientene om de primære årsakene til sykdommene deres, og vi blir henvist til å lappe på skadene i stedet.
Er det andre situasjoner der “nøytral medisin” er problematisk?
Hva med fedmeproblemene i dagens samfunn? Det er vel ikke uvanlig at pasienter foretar kosmetiske inngrep for å få fjernet det ekstra fettet. Dette er vel nok et eksempel på “lappekirurgi”. Istedenfor å ta problemet ved rota, ved å blant annet legge om livsstilen, fjerner man det overflødige fettet, og fortsetter å leve som før.
Men, det er jo forståelig om personer som av sykdomsrelaterte årsaker er overvektige, tar slike operasjoner. Noen ganger finnes det vel ingen andre muligheter, vil jeg tro.
Hva med denne type moralisering? Er det berettiget?
Saccarina: I en lengre artikkel om klagesaken mot denne legen går det fram at han begikk flere tabber/pussigheter overfor denne pasienten, og det er uklart hva som var motivasjonen hans for å vise kvinnen ultralydbildet. Hvis det var for å realitetsorientere henne om hva abortinngrepet ville innebære, burde han i det minste sagt nettopp det.
saccarina: Det ville vært fint om du sier fra når du linker til bilder av aborterte fostre.
Det er i grunn pussig at jeg kan se på grove voldsbilder fra f.eks filmer og dataspill uten at det påvirker meg på den måten et slikt bilde gjør (Ikke det at jeg dermed synes voldsskildringer er OK). All slags bilder av skitt, blod og gørr – de kan være ekle, men det bildet er ekkelt på en grunnleggende verre måte. Det er ikke fargene på skjermen som gjør meg kvalm, det er hva de innebærer.
Den samme kvalmen følte jeg første gang jeg så abort illustrert på tv. Da var det selvsagt ikke snakk om sjokkbilder, men en høyst stilisert tegning/animasjon, og jeg tviler på at den var ment som et innlegg mot abort, snarere tvert om! Allikevel var det noe som skjedde da det gikk opp for meg hva dette var.
Den samme følelsen hadde jeg da jeg uforvarende kom over et bilde fra nankingmassakren. Svart-hvitt, uskarpt og kornete, men allikevel!
For meg viser det at for å godta abort som noe legitimt må en enten prøve å fortrenge hva som faktisk skjer, eller undertrykke sin egen moralske avsky. Helsepersonell som utfører dem har vel bare det andre alternativet tilgjengelig, og det bekymrer meg at de klarer det.
Om en lege ikke er seg selv med moral og alt, så blir han umulig å forholde seg til som pasient. Å sette seg over moral og etikk gir en også et skjær av uangripelighet “mitt ord er lov, for jeg er totalt objektiv”. Og det er neppe bra, verken for lege eller pasient.
Grunnen til at abort ikke kan sammenlignes med fedme, hjertekirurgi eller annet er at leger oppfattes som å ha monopol på sannheten og i abortsaken dreier det seg i bunn og grunn om fostre er mennesker eller ikke. Magelssen mener å besitte sannheten fordi han “intuitivt” anser fostre som mennesker (det er det det koker ned til), men må samtidig mene at det er noe unikt med ham siden jeg (og mange andre) ikke anser dem for å være mennesker, intuitivt.
Derimot er lovverket krystallklart – kvinnene skal bestemme selv, og dersom man i flere tilfeller forsøker å påvirke dem burde man i mine øyne miste bevilgningen.
Jeg studerer selv medisin og kjenner flere kristenfundamentalister som også studerer med meg. Etter min mening bør du ikke bli lege om du ikke klarer å legge igjen dine egne moralske synspunkter hjemme. Alternativet er å bli en dårlig lege.
Nicolas: Nå må du slutte gjengi mine synspunkter feil. Forrige gang du begikk denne feilen svarte jeg slik.
Du skriver: “Etter min mening bør du ikke bli lege om du ikke klarer å legge igjen dine egne moralske synspunkter hjemme.” Men hovedpoenget i teksten min er at det ikke er mulig å være lege uten å gjøre moralske vurderinger. Hvis du er uenig i dette, får du argumentere for hvorfor.
(tredje gangen jeg forsøker å poste dette innlegget, ble mye surr her nå… heldigvis er det menneskelig å feile
Jeg skrev min tolkning av ditt syn slik jeg mener det “koker ned til”. Jeg bruker vitenskap, du bruker vitenskap. Du vil derimot ikke fortelle hva slags vitenskap du bruker, fordi du ikke mener mennesket kan defineres. Hvordan kan du da si at dette er vitenskap, så lenge det er umulig å avkrefte? Er det gentikk? Morfologi? For alt jeg vet kan det være astrologi
Forøvrig er det direkte uvitenskapelig å si at det finnes noe første vesen av arten menneske. Det virker logisk så lenge man ikke har lest seg opp på evolusjonsteorien, selv om magefølelsen din kanskje ikke er enig.
I tillegg til fornuften bruker du magefølelsen ved at du “griper essensen”. Innvendingene over tatt i betraktning synes jeg ikke det er urimelig å si at det er dette det koker ned til.
Jeg mener ikke at man skal være lege uten moral. Man skal legge igjen sine egne synspunkter hjemme slik at man kan se verden fra pasientens ståsted, men uten å miste sitt eget (empati, ikke sympati). Dersom man skal kunne behandle mennesker med andre moralske vurderinger enn en selv (muslimer med slør, kvinner som ønsker abort eller kommunister), kan man ikke la sine egne syn om dette skinne igjennom. I saker (også livsvalg) som kan få direkte konsekvenser for pasientens helse – røyking, omskjæring eller promiskuøsitet, plikter man å ta opp dette med pasienten.
Jeg synes forøvrig artikkelen din lukter stråmann lang vei (fordi det virker underlig at noen kan mene noe så kategorisk som det du argumenterer mot), men for alt jeg finnes det jo faktisk noen der ute som har det synet du presenterer.
Jeg kjenner abortmotstandere som innrømmer at de kommer til å la pasientene forstå at de personlig mener abort er drap, men selvsagt skinnhellig “la dem velge selv”. Hva legger du egentlig i det å “presse” pasientene? Tror du dine pasienter i snitt ha samme abortrate som gjennomsnittslegens pasienter?
Det blir et kaldt samfunn om vi skal la alt utenfor privatlivet bli “nøytralt”. På den måten må man ha på seg maske i arbeidslivet, man må undertrykke sin egen indre moral.
I Norge kan leger velge selv om de vil utføre en abort eller ikke. Ingen er pliktet til å utføre drap.
Man må møte pasienten med toleranse; men det betyr ikke at man ikke kan gi råd eller si egne meninger om saken. Intensjonen med dette er å hjelpe pasienten, ikke å dømme pasienten.
Jeg synes de som dømte denne legen overreagerte kraftig. Legen tvang ikke pasienten til å se ultralydbildet. så lenge det ikke er snakk om tvang kan jeg ikke forstå hvordan dette er galt. De som ønsker abort bør i full grad vite hva det er de ber om.
Fostre er mennesker fordi
1) fostre er liv
2) fostre har menneskelig DNA
3) fostre er av arten homo sapiens
En lavere utvikling betyr ikke at fostre ikke er mennesker. Det er imidlertid mer vanskelig å vurdere om fostre er personer.