En kritikk av Peter Singers etikk.
Trykt i InterMedicos 4/06 og St. Olav 1/07.
Peter Singer er professor i etikk ved Princeton University, og er blitt kalt den mest innflytelsesrike nålevende etiker. Han er spesielt opptatt av dyrs rettigheter og menneskets verdi innen medisinsk etikk, og det er dette siste som er hovedtema i “Rethinking Life and Death” (1994).
Boka er ført i et enkelt språk, Singer har tankens klarhet, og argumentasjonen er transparent og derfor lett både å følge og vurdere. Vi skal her kritisk belyse Singers etiske tenkning og de praktiske følger den får.
Singer tar utgangspunkt i en rekke medisinsk-etiske kasus, for å vise det han hevder er svakheter ved den tradisjonelle medisinske etikken, som bygger på tanken om menneskelivets ukrenkelighet (“sanctity of life”). Til slutt skisserer han alternativet, sin egen etikk der vurderinger av livskvalitet (“quality of life”) og gradering av menneskelivets verdi er sentrale ingredienser.
Singers innsikt. Når de som står for tradisjonell etikk hevder at menneskelivet alltid er verdifullt og ukrenkelig, lurer de seg selv, hevder Singer i bokas første del. La oss se på to situasjoner han trekker fram for å vise dette:
1) Når den senildemente sykehjemsbeboeren får lungebetennelse, legges hun ikke alltid inn på sykehus for intravenøs antibiotikabehandling. Helsepersonell vurderer det altså ikke som like viktig å redde dette livet som andre liv.
2) For svært funksjonshemmede nyfødte (de som fødes uten storhjerne er det mest ekstreme eksempelet) velger man iblant å avstå fra behandling, slik at de dør i løpet av noen dager.
Dette er ganske riktig gjeldende medisinsk praksis i den vestlige verden. Og Singer hevder at dette viser at vi nettopp ikke vurderer alt menneskeliv som like verdifullt og verneverdig – tvert om gjør vi i slike enkelttilfeller vurderinger av livskvalitet. Enkelte liv vurderer vi som ikke verdt å leve, og unnlater derfor å sette alle kluter til for å forlenge livet.
Krass kritikk blir også den gjeldende dødsdefinisjonen til del. Når en person er hjernedød (stadfestet ved et standardisert sett av undersøkelser), regner vi det som akseptabelt å ta ut organer til transplantasjon, gitt at pasienten/pårørende forut har gitt sitt samtykke. Men personen har jo både blodsirkulasjon og åndedrett (riktignok ivaretatt av en respirator), og for enhver er det opplagt at personen slett ikke er død. Snarere har vi, hevder Singer, introdusert begrepet “hjernedødhet” nettopp for å rettferdiggjøre organtransplantasjon. Fordi det passer oss bra har vi utdefinert en gruppe levende mennesker – de hjernedøde – fra de som har livets rett.
Singers løsning: En helt ny etikk. Singers konklusjon blir: “Moderne medisinsk praksis har blitt uforenlig med troen på at alt menneskelig liv er like mye verdt”.(1)
Hans harde diagnose er at den tradisjonelle etikken har avslørt fatale svakheter: “Lik kosmologien før Copernicus er den tradisjonelle doktrinen om menneskelivets ukrenkelighet i dag i dype problemer. Dens forsvarere har svart, naturlig nok, ved å forsøke å tette igjen hullene som stadig viser seg i den. De har omdefinert døden, slik at de kan fjerne bankende hjerter fra varme, pustende kropper, og gi dem til andre med bedre utsikter, mens de forteller seg selv at de kun tar ut organer fra et lik. (…) De velger ut sterkt funksjonshemmede spedbarn for ’ikke-behandling’, og forsikrer seg om at de dør, uten at de ser på dette som å drepe dem.”
“Det er vanskelig å se for seg en lang og gagnlig framtid for en etikk så paradoksal, usammenhengende og avhengig av hykleri som det vår konvensjonelle etikk om liv og død har blitt.”
Singers etiske diagnose er altså hard å svelge, og hans forslag til behandling er radikalt: Å bytte ut den gjeldende etikken – å “skrive budene på nytt”, som Singer formulerer det. Han foreslår fem nye “bud” som grunnlag for en ny etikk: (2)
1. Innse at menneskelivets verdi varierer. “Vi bør behandle mennesker ut fra deres etisk relevante karakteristika”. Dette er dels egenskaper ved individet: Bevissthet, evnen til interaksjon med andre, et bevisst ønske om at livet skal fortsette, og det å ha behagelige opplevelser. Dels er det også sider ved individets relasjon til andre, slik som det å ha slektninger som vil sørge hvis du dør. De som har den første typen egenskaper i tilstrekkelig grad, er “personer” i etisk forstand, og er verdig vår respekt.
Fostere og alvorlig senildemente er blant individene som ikke har det første settet av foreskrevne egenskaper, og de har derfor ikke fullt menneskeverd. Det er på dette punktet Singers etikk klarest viser seg som en variant av utilitarismen (nytteetikken), idet han hevder at “ikke-personer” kan avlives hvis det vil øke den totale nytten for oss andre (vi som er “personer”). Singer skriver: “Hvis vi er utilitarister må vi tillate at et ønske om å fortsette å leve kan oppveies av andre ønsker”.(3)
2. Ta ansvar for konsekvensene av dine vurderinger. Med dette mener Singer at hvis vi først har bestemt at et liv ikke er verdt å leve, bør samfunnet også ta ansvaret for å avslutte dette livet på en skånsom måte. Han ønsker altså å oppheve medisinens tradisjonelle skille mellom aktive handlinger, som å gi en overdose morfin eller annen dødelig behandling med viten og vilje, og passive, som å avstå fra å gi antibiotika, eller å avslutte respiratorbehandling.
Bestemmer vi oss for ikke å behandle den funksjonshemmede nyfødte aktivt, men å la naturen gå sin gang og la ham dø, er det mer humant å aktivt framskynde døden ved å gi en sprøyte, hevder Singer. For intensjonen er uansett den samme, mener han: Barnet skal dø.
3. Respekter en persons ønske om å leve eller dø. Hvis en autonom person bestemmer seg for at hans eget liv er verdiløst, er det helsetjenestens plikt å avslutte dette livet ved aktiv dødshjelp.
4. Sett barn til verden kun hvis de er ønsket. Utilitaristen Singer hevder at fostere og spedbarn med utsikter til et ubehagelig liv, kan avlives – ettersom livet deres ikke har verdi i seg selv. Tilsvarende kan også foreldrene ta abort eller endog ta livet av sitt nyfødte barn hvis det nye livet reduserer deres egen totale lykke.(4) Singer har foreslått at foreldre innen fire uker etter fødselen kan avgjøre om den nyfødtes liv skal fortsette, før spedbarnet blir tatt opp som fullverdig medlem av menneskeheten.(5)
5. Ikke diskriminer på grunnlag av art. Det er ikke noe unikt ved menneskearten, hevder Singer. “Hvis vi sammenligner et svært funksjonshemmet menneske-spedbarn med et dyr, slik som en hund eller en gris, vil vi ofte finne at dyret har overlegne egenskaper, både potensielle og aktuelle, for rasjonalitet, bevissthet om egen eksistens, kommunikasjon.” Dette hyppig siterte utsagnet har møtt stor motbør, men skal vi være redelige, må vi gi Singer rett i dette. Og som vi har sett er det altså disse egenskapene Singer vil legge til grunn for individers verdi, og konklusjonen hans blir derfor at et gitt dyr godt kan være mer verdt enn et gitt menneske. Slik har han blitt en viktig teoretiker for dyrevernbevegelsen.
Kritikk av kritikken. Etter å ha lest Singers kritikk av den tradisjonelle medisinske etikken, må jeg altså gi ham rett på noen punkter. Men jeg blir sittende med inntrykk av at han har overdrevne tanker om hva som er helsetjenestens oppgaver og mandat.
Vår oppgave er å trøste og lindre, og en gang iblant helbrede. Vi er ikke herrer over liv og død. I situasjonene Singer trekker fram, nevnt over, er det ikke slik at vi bestemmer at pasienten skal dø. Vi ønsker ikke pasientens død, vi ser snarere at han eller hun ikke vil ha nytte av behandlingen – den vil føre til mer lidelse og forlenge en naturlig dødsprosess. Den gamle, demente personen har ikke mistet sin rett til vår hjelp og omsorg. Men vi har ikke alltid en plikt til å holde i live for enhver pris. Å avstå fra aktiv behandling er iblant det etisk riktigste.
Singer hevder altså at behandlingsunnlatelse/-opphør og aktiv avliving er etisk likeverdig. Men han presenterer ikke gode argumenter for dette. Her viser han sin utilitaristiske grunnholdning: For ham teller kun konsekvensene av behandlingsopphøret, ikke det sinnelaget som ligger bak handlingen eller handlingens etiske verdi i seg selv. Derfor innser han ikke at det er forenlig med tanken om livets ukrenkelighet å la naturen gå sin gang uten behandling, når behandlingen vil skade, ikke gavne pasienten. Å aktivt ta et menneskeliv er derimot en handling som er gal i seg selv, og derfor aldri kan tillates.
Fra teori til praksis. Skal Singers etiske grunnprinsipper tas på alvor, er det store endringer i vente for helsetjeneste og samfunn. Flere av endringene Singer foreslår byr de fleste av oss imot: Skal nyfødte virkelig kunne avlives hvis foreldrene ønsker det? Skal gamle og syke kunne avlives, attpåtil uten å ønske det – hvis hensynet til pårørende og samfunn tilsier det? (3)
I en bokanmeldelse stiller Singer seg også positiv til sex mellom dyr og menneske. Dette vil de fleste av oss finne avskyelig, men i Singers moralske univers er det logisk at det er tillatt: Mennesket er jo ikke kvalitativt forskjellig fra dyrene, og hvis en person har glede av slikt samkvem, og det ikke skader dyret, må dette være et gode: “Vi er dyr, mer spesifikt, vi er store aper. Dette gjør ikke sex på tvers av artsgrensene normalt eller naturlig, hva disse ofte misbrukte ordene enn måtte bety, men det innebærer at det opphører å være en krenkelse av vår status og verdighet som mennesker.”
Vår avsky ved dette demonstrerer det vi alle vet: Det er noe spesielt ved mennesket, en særegen verdi og verdighet som skiller oss fra de andre av planetens levende vesener.
Noe er råttent… At flere av konsekvensene av Singers etikk byr oss imot, at vårt indre moralske kompass protesterer, peker mot en fundamental svikt i Singers etiske byggverk. Vi har sett på noen argumenter mot Singers etikk, og skal nå kikke nærmere på de avgjørende teoretiske svakhetene i hans resonnement, inkludert personbegrepet.(6)
Det moralske hierarkiet. Over så vi at dyr og mennesker ifølge Singer kan deles inn i to etiske kategorier: Personer og ikke-personer. Visse egenskaper, som bevissthet og visse evner, må til for å være en person. Men et problem med dette er at en sortering av individer etter egenskaper ikke naturlig leder til en todeling. De foreskrevne egenskapene foreligger snarere i et kontinuum (der professorer i filosofi tilfeldigvis befinner seg nokså nær toppen). Det logiske er ikke å velge ut en grense for hvor godt utviklet disse egenskapene må være før en er en person (hvem skulle for øvrig bestemme denne grensen, og på hvilket grunnlag?), men at vi alle da er personer i større eller mindre grad, og at behovene til de som befinner seg langt ned i hierarkiet må vike for behovene til de som er på toppen. Du er mer verdifull nå enn da du var barn og tenåring, men om du i morgen forulykker og pådrar deg en hjerneskade, synker din verdi, og dine behov bør vike for våre andres.
Et beslektet poeng: Forskjellen mellom et individ som fortjener fullt menneskeverd og et individ som ikke gjør det, må bestå av mer enn gradsforskjeller innen visse egenskaper som begge besitter. En ren kvantitativ forskjell (mer eller mindre utviklet naturlig egenskap) kan ikke rettferdiggjøre at individer behandles på totalt ulikt vis.
Den utilitaristiske feilslutning. Singers filosofi er en variant av utilitarisme: Etikkens mål er å maksimere lykke, glede, velvære. Innen denne etikken er det slik at hvis det er galt å drepe uskyldige, er det ikke fordi slike handlinger er gale i seg selv, men fordi en slik regel pleier å føre til økt total velvære. Svakheten ved slik etikk er dette: Hvis grunnen til at vi skal følge regler kun er å øke total lykke, trenger vi ikke følge reglene hvis vi finner en bedre måte å øke lykken på. Derfor vil gjennomført utilitarisme gi grusomme konsekvenser når majoriteten tar seg til rette på bekostning av mindretallet. Og det er nettopp slike overgrep singerianerne forsvarer overfor senildemente gamle og funksjonshemmede nyfødte.
Våre egenskaper eller vår essens? Som vi har sett, synes Singer å hevde at hvis det er galt å avlive et spedbarn, er det fordi det er elsket og ønsket av noen som i motsetning til spedbarnet er personer. Det er altså egenskaper ved mennesket, ikke dets essens eller vesen, som avgjør dets verdi. Og slik er det for alle levende individer.
Her er vi i en etisk blindgate, og løsningen er ikke å justere hvilke egenskaper som skal gi menneskeverd, men å slutte å forveksle hva individet kan gjøre med hva det er, dets essens.
Det er nemlig galt å definere personer ut fra egenskaper. Nøkkelspørsmålet lyder: For hva slags ting er definisjoner ut fra egenskaper på sin plass? For ting som ikke har noen essens, ting hvis vesen er avhengig av våre ønsker og interesser; ting som ikke i seg selv fortjener aktelse, men som kan verdsettes ut fra hva som er nyttig for oss.
La oss tenke oss at jeg ønsker å bygge opp bordbeinet på et bord som stadig står og vipper. En rekke gjenstander kan egne seg til dette formålet, så lenge de har den rette form og størrelse. Men dette betyr altså at gjenstandens verdi er bestemt ut fra mitt behov for å balansere bordet, ikke ut fra dens egen natur.
Hvis du regner meg som en person kun fordi jeg har visse egenskaper som interesserer deg (slik Singer gjør), ser du meg ikke som en person i absolutt, men i relativ forstand (relativ til hvilke egenskaper som interesserer deg). Du sier at jeg er en person ikke for hva jeg er, men for hva jeg kan gjøre; ikke for hva jeg fortjener, men for hva du bestemmer deg for å verdsette.
En gangbar definisjon av “personer” må ta hensyn til at personen må ha sine rettigheter i kraft av hva han er, ikke hva han gjør. Rettighetene må altså springe ut fra hans natur. Dette forutsetter at han har en natur, som igjen må være distinkt fra den tilstanden eller det utviklingstrinnet han befinner seg på, og distinkt fra egenskapene han besitter på dette utviklingstrinnet. Og, viktigst av alt, personens natur er uavhengig av hvordan folk måtte verdsette ham, hans egenskaper, utviklingstrinn og tilstand. Oppsummert: En person er ved sin natur en det er galt kun å vurdere funksjonelt – galt å verdsette kun som et middel for andres formål og interesser.
Konklusjonen burde være klar: Hvem som er personer i etisk forstand lar seg ikke definere funksjonelt. Da det nettopp er dette Singer gjør, må hans person-definisjon forkastes.
Vilje til makt. Friedrich Nietzsche skrev om “viljen til makt”; at mennesket skulle forkaste all tradisjonell moral og skape seg sin egen, med rot kun i sin egen vilje. I en viss forstand har Singer gjort dette. Sammenligner vi etiske teorier om hva som skal til for å være en person, finner vi at den ene legger vekt på evnen til tenkning, den andre bevissthet, den tredje evnen til sosial interaksjon. For hver teori om hva som kvalifiserer til å være en person, er det forskjellige grupper som synker og stiger i vår etiske aktelse. Når filosofene slik sjonglerer med menneskeliv, ser vi at det er et betydelig element av tilfeldighet i hvordan kriteriene for å være en person blir satt opp.
Hvor linjen mellom personer og ikke-personer enn trekkes av Singer og hans åndsfrender, er det de som trekker linjen. Hvis vi ikke lar naturen trekke linjen (og regner mennesker som likeverdige), hvis det ikke er naturen (essensen) til individet som er avgjørende, så må det i stedet være noe unaturlig; en kunstig linje som det er vi som trekker opp. Historien gir oss mange eksempler på slik maktmisbruk. Ku Klux Klan definerte ikke fostere og senildemente som “ikke-personer”, for det var ikke fostere og senildemente de ønsket å drepe – det var fargede.
Singer som elitist. Singers filosofi er elitistisk, for mennesker er slett ikke like når det kommer til egenskaper som tenkning, selvrefleksjon og sosiale ferdigheter. Vi er kun like i vår essens, vår felles menneskelige natur.
Da Singers mor fikk Alzheimers sykdom, ansatte han pleiere for å gi henne god omsorg. Overfor sine tilhengere medga han at dette “ikke er den beste måten jeg kunne bruke pengene mine på”. For her fulgte han altså ikke sin egen umenneskelige nytteetikk, men snarere sin samvittighet. Når menneskeverdet trues på flere fronter av singerianere i mange skikkelser, er det mitt håp at vi alle, og i særdeleshet våre lovgivere, vil lytte til samvittigheten og fornuften, som vil fortelle oss at menneskelivet er unikt, og må være ukrenkelig.
Fotnoter:
1. Sitater er fra Rethinking Life and Death (1994) med mindre annet er nevnt. Oversettelsene er mine.
2. Rethinking Life and Death, kap. 9.
3. Practical Ethics, s. 99. Sitatet lyder riktignok “if we are preference utilitarians…”. Implikasjonen må være at det iblant også kan være riktig å avlive personer mot deres vilje, hvis andre hensyn tilsier det.
4. Rethinking Life and Death, s. 213: “But it is not only because we believe it will be better for our children that we may choose not to bring up a child with Down syndrome. Having children is a central part of our uncertain voyage as well. (…) Both for the sake of ‘our children’, then, and for our own sake, we may not want a child to start on life’s uncertain voyage if the prospects are clouded.”
5. Singer P, Kuhse H: Should the Baby Live? (1985).
6. I denne delen låner jeg noen argumenter og eksempler fra tre amerikanske tenkere:
Budziszewski J: What We Can’t Not Know (2003) og The Revenge of Conscience.
Kreeft P: Three Approaches to Abortion (2002).
George RP: Embryonic Human Beings; se også Acorns and Embryos.
Dette er litt off-topic, eller kanskje ikke? Obsidian Wings har en flott artikkel som heter About Morality.
Hei, Morten
Jeg synes artikkelen din for det meste er en god og rettferdig framstilling av Singer sitt synspunkt. Ettersom jeg har tidliger uttalt meg rundt denne etikken, føler jeg meg forpliktet til å gi et lite debattinnlegg:
1. Singers utilitarianisme og “den utilitaristiske feilslutning”: I motsetning til klassisk utilitiarianisme oppfatter jeg Singer til å klassifisere personer som mål i seg selv. Det betyr at denne utilitarianismen alltid må ta individers rettigheter i betraktning.
2. Relativ verdi: Slik jeg leser Singer er det ikke snakk om noen gradering av personer, kun et spørsmål om noen er person eller ikke. Å hevde at en slik distinksjon vil gi opphav til en holdning til “annen-rangsmennesker” i større grad enn den ad-hoc gradering vi allerede gjør er uredelig. (Med ad-hoc gradering mener jeg den inkonsistensen som du påpeker at Singer kritiserer moderne etikk for)
Til slutt et punkt der jeg vil si meg uenig i din kritikk:
3. Hva definerer personhet: Alle etikker definerer personhet ut fra egenskaper. Selv definerer du personhet utfra egenskapen “medlem av arten menneske”. Å definere rettigheter ut fra behovet om disse rettighetene virker på meg en tautologisk åpenbar holdning. Grunnen til at vi ikke gir menneskerettigheter til en stein er ikke fordi den mangler menneskelig DNA, men fordi steinen visselig ikke har noe ønske eller BEHOV for slike rettigheter.
Vil si at jeg synes mye av det du skriver er godt gjennomtenkt, men jeg har et par motforestillinger, som kanskje er litt i samme gate som Herr Brodwall.
1. Dersom man ikke har et religiøst livssyn, som sier at mennesket er skapt av Gud og i hans bilde, finner jeg det vanskelig å se at mennesket er over dyrene. Med et mekanisk/ateistisk livssyn må man regne mennesket for å være et dyr, om enn et veldig intelligent dyr.
Om vi da regner mennesker som dyr, hva gjør at vi er mer verdt enn de?
Har vi noen egenskaper som tilsier det? Vel, vi kan si at mennesket som art generelt er mer intelligent enn dyr, men ettersom ikke alle mennesker er mer intelligente enn dyr, får vi der et paradoks. Er det mulig å gi verdi eller rettigheter basert på en egenskap en ikke har?
Har mennesket en iboende verdi som gjør det overlegent andre dyr? Svaret på det kan bare bli “ja” dersom man ser på mennesket i lys av en religion. Det er ikke mulig å si “ja” til det ut i fra en mekanisk tankegang, som preger all moderne vitenskap. Jeg må si at intill noen kan overbevise meg med rent logiske og mekaniske argumenter som ikke er basert på religion, kan jeg ikke se annet enn at mennesket bare er et dyr og intet annet.
2. Jeg opplever også som Brodwall sier at Singer ikke er en ren utilitarist. På side 98 i Singers Bok “practical ethics (1979 versjonen), er han klar på at dersom man ikke kan være sikker på at et vesen er selvbevist bør man la vesenet komme tvilen til gode og gi det retten til liv.
Videre I et annet avsnitt i samme kapittel synes han det er en “shaky assumption” å påstå at en and ikke er selvbevist. Her kan vi trekke en logisk slutning om at en and bør ha retten til liv siden vi ikke kan bevise at den ikke er selvbevist.
Logisk må det her gå an å dra en paralell til et spedbarn eller foster. Man har ikke noen fakta som tilsier at et spedbarn ikke er selvbevist, og heller ikke at det er mindre intelligent enn en and. Et spedbarn eller foster kan ikke snakke, har dårlig motorikk osv, men det samme kan gjelde en slagpasient som er fullstendig ved sine fulle fem.
Jeg opplever at Singer er såpass intelligent at han ikke her har laget et hull i logikken. Det passer ikke inn i Singers argumenter generelt å være så slurvete med argumenter. Isteden tror jeg han bevist har skrevet det slik han har gjort for at leseren selv skal trekke paraleller mellom det han sier om dyrs rettigheter og føre var prinsipp og spedbarnsrettigheter.
Som jeg har utdypet i en Ex.phil oppgave på blindern, tror jeg han tar standpunktet om at foster ikke har rett til liv, rett og slett fordi premissene han har lagt opp tilsier det. Han har i slike artikler utelatt “føre var” prinsippet, hvilket ville gitt fosteret rett til liv. Jeg tror dette er gjort for å provosere og få folk til å tenke selv, samt la intelligente mennesker som leser verkene hans finne hans egentlige mening ved å trekke logiske paraleller. Det er jo ofte slik at man sier noe man egentlig ikke mener for å få folk til å stille spørsmål og tenke selv.
3. Blir kanskje noe av det jeg tok opp i “1.”, men jeg har store problemer med å gi rettigheter og plikter basert på noe annet enn behov. Jeg ønsker ikke å ha en rettighet som tilsier at jeg “har rett til å fly for egen maskin”. Det ville ikke vært mulig for meg. På samme måte vil det heller ikke et vesen uten nervesystem trenge retten til å ikke bli påført smerte, ettersom det ikke kan kjenne smerte. Man trenger ingen rettigheter en ikke har behov for.
Kan derfor heller ikke se at dersom et vesen er helt psykisk friskt, men likevel ønsker å dø ikke skulle ha rett til det. Har man ikke et behov får liv trenger en heller ikke rett til det.
Jeg vil likevel ikke ta et rent utilitaristisk standpuntk. Vil sette noen overordnede regler på toppen og som jeg skulle ønske at Brodwall isteden sa, ha levende vesener som et mål i seg selv, med behov som den primære faktoren for rettigheter og plikter.
Skulle noen være interessert har jeg skrevet en oppgave om dette tema på: http://pendragonsworld.blogspot.com/2005_08_01_pendragonsworld_archive.html
-Kjetil Stenvik
Jeg synes at det er interessant at dere kaller Singer for “elitist”, i og med at det knapt finnes noe mer elitistisk enn “privat veldelighet gir et varmere samfunn enn velferdsstaten” tankegangen som noen her har leflet med.
Når det gjelder utilitarismens regler, så er det i praksis snakk om å utforme samfunnets lover slik at lykken maksismeres. Man kan derfor ikke uten videre bryte loven selv om man har funnet ut at et slikt brudd gir mer lykke man må heller jobbe for å endre samfunnets lover slik at den aktuelle handlingen blir legalisert.
Det er også ting i utilitarismen som glemmes. En slik ting er den fallende marginaleffekt. Den sier at den ekstra lykken som kommer med mer ressurser avtar etter hvor mye man har fra før av. Slik sett, i et rikt land så har de fleste så mye at den ekstra nytten av mer velstand er relativt liten. Hvis man tar penger fra behandling av servil demente og gir til skattelettelser, så vil dette bety et stort nyttetap for den som dør, men det vil ikke gi tilsvarende nytteøkning for de som nyter godt av pengene. De som er så syke er heller ikke så mange at man vil se den helt store positive effekten for andre av det. Utilitarister har også hatt en tendens til å vektlegge lindring av smerte fremfor videre økning av lykke for de som allerede har det bra. Det er derfor tvilsomt om man kan forsvare disse tankene med mer gjennomført utilitarisme.
Jeg vil anbefale dere å lese den artikkelen Magelssen linker til i sin fotnote nr. 3. Artikkelforfatteren kommer blant annet med noen interessante påstander om Singers forhold til rettigheter.
Takk for gode kommentarer. Dette ser ut til å bli en fruktbar debatt.
Først Johannes’ pkt. 2: Singer synes ganske riktig å dele individer i to grupper: De som er personer i moralsk forstand, og de som ikke er det. Mitt poeng var altså at når det er visse egenskaper som gir individet verdi, ender vi ikke naturlig opp med en slik todeling, men med et kontinuum. Robert P. George formulerer dette tydeligst: “the acquired qualities that could be proposed as criteria for personhood come in varying and continuous degrees: there are an infinite number of degrees of the relevant developed abilities or dispositions, such as for self-consciousness or rationality. So, if human beings were worthy of full moral respect only because of such qualities, and not in virtue of the kind of being they are, then, since such qualities come in varying degrees, no account could be given of why basic rights are not possessed by human beings in varying degrees. The proposition that all human beings are created equal would be relegated to the status of a superstition.”
Derimot, når tradisjonell etikk hjemler at vi forskjellsbehandler mennesker (f.eks. i medisinen, i spørsmålet om hvor mye aktiv behandling som skal settes i gang), kan ikke dette begrunnes i at vi regner individer for å ha ulik grad av menneskeverd (slik Singer kritiserer tradisjonell etikk for), men i at den ene vil ha mer nytte enn ulempe av behandlingen, den andre ikke.
Så til pkt. 3: Jeg tillater meg å oppsummere Johannes’ interessante kritiske innvending slik: ”Morten kritiserer Singer og andre etikere for å definere menneskeverd ut fra egenskaper, men han gjør det samme selv: I Mortens tilfelle er nøkkel-egenskapen artsmedlemskap.”
Riktig, men vi må skille mellom to typer ”egenskaper”: De aksidentelle eller tilfeldige, og de essensielle. De essensielle egenskaper definerer hva en ting er. I menneskets tilfelle er våre essensielle (definerende) egenskaper å være et rasjonelt dyr (dette var antikkens definisjon av menneske). Menneskets aksidentelle egenskaper er derimot egenskaper enkeltmennesker kan ha i forskjellig grad, og som ikke avgjør vår essens, dvs. bestemmer ikke hva slags vesen vi er: IQ, høyde, vekt, genetikk, hudfarge, genetikk, grad av våkenhet, etc.
Det er riktig å diskriminere (=forskjellsbehandle) på grunnlag av essens, men ikke på grunnlag av aksidentelle egenskaper.
Dette må være premisser også for et svar til Kjetil Stenviks første punkt, som går på mye av det samme. Han spør: ”Er det mulig å gi verdi eller rettigheter basert på en egenskap en ikke har? [underforstått, som for et dypt psykisk utviklingshemmet menneske]”. Tradisjonell etikk vil svare at det er menneskets essens som rasjonelt dyr som gir det en særegen verdi (menneskeverdet), og at alle mennesker, uavhengig av faktisk funksjonsnivå, har del i denne essensen, og følgelig også verdien.
Stenvik skriver videre: ”Har mennesket en iboende verdi som gjør det overlegent andre dyr? Svaret på det kan bare bli “ja” dersom man ser på mennesket i lys av en religion.” Men begrunnelsen for menneskeverdet referert over, forutsetter ingen Gud.
PeeWee ønsker å redde utilitarismen fra kritikken i mitt avsnitt om ”Den utilitaristiske feilslutning”, men har feil angrepspunkt: Kritikken min går på det prinsipielle i hvordan utilitarismen veier handlinger mot hverandre. Du kan ikke tilbakevise denne ved å vise til enkelttilfeller (slik du gjør) der resultatet blir at man også ved utilitaristisk grunnholdning ender med å gjøre det gode.
Når det gjelder å gjøre det gode, hva er det gode utenom menneskelig lykke? Hvilket mål har noen verdi i seg selv utenom menneskelig lykke, og hvilket fenomen er negativt utenom menneskelig ulykke/smerte?
Det stemmer at man kan finne opp sære prinsipper og situasjoner hvor utilitarismen er av det onde, men det bryr jeg meg ikke om i det hele tatt. Det jeg derimot bryr meg om er hvilken ideologi som faktisk gjør at folk har det best når den appliseres på den virkelige verden! Jeg er totalt uninteressant at utilitarister i teorien ofrer mennesker for helheten, i og med at i den virkelige verden er sosialister og liberalister som ofrer individer for helheten! Det er jo nettopp det som skjer i f.eks. USA, at flertallet tar seg til rette ovenfor den relativt lille underklassen. På samme måte betyr sosialismen i praksis at den store massen tar seg til rette på bekostning av de mest ressursterke. Når man på denne siden så hevder jo visse at man skal erstatte velferdsstaten med privat veldelighet, og det er jo nettopp å ofre underklassen for helheten. Det som utilitarismen har som de andre mangler er den fallende marginaleffekt, som gjør at det er mest lønnsomt å gjøre noe for de som har det dårligst. Det er her verdt å merke seg at utilitaristen John Stuart Mill skrev om de svake og deres situasjon, mens sosialistene bare var opptatt av den vanlige arbeider.
Når det gjelder rettigheter, så er bekjempelsen av den utilitarismens store innsats for menneskeheten! Det stemmer at man burde være sikret mot å bli tatt av staten helt uten å ha gjort noe galt og at man skal slippe vilkårlige inngrep i sitt liv, men det kan man ordne uten å ty til rettigheter i den liberalistiske forståelsen av ordet.
I den rike verden idag hvor diktatur ikke lenger er noen praktisk trussel, så fungerer rettigheter heller som en legitimering for å ofre individer. Man bruker individets ukrenkelighet til å argumentere mot å ta noe fra de ressursterke for å heve de ressursvake, selv om det ikke vil føre til noen lidelse for de ressursterke.
Uilitarismen er vel like mye slippery slope som kantiansk pliktetikk er det….Singer høres nesten litt gal ut, en skrivebordsfilosof av det livsfjerne slaget, eller en fascist. Velger å tro det første.
Selvsagt har mannen poenger, men det burde man forvente av en mann med en slik almenndannelse.
Suppa av kognitivisme, allmennytte og sosiobilogi høres derimot ut som noe vi var ferdige med, jmfr. Karl Evang.
vi må skille mellom to typer “egenskaper”: De aksidentelle eller tilfeldige (Morten). Dette er en argumentasjon som jeg også har sans for. Interessant kommer jeg til en annen konklusjon enn Morten.
Spørsmålet er hvilke egenskaper er essensielle og tilfeldige for de individer vi tildeler menneskerettigheter. Morten har valgt å fokusere på egenskaper som er essensielle for om individet er menneske. Jeg ønsker å fokusere på hvilke egenskaper som er essensielle for om individet har rettigheter.
Singers (og mitt) argument er at den essensielle egenskapen for å kunne ha rettigheter, er å ha behov for disse rettighetene. For å ha behov må man ha en viss form for bevissthet. Men artsmedlemskap er en tilfeldig egenskap når det gjelder å svare på spørsmålet om hvem som har behov for rettigheter.
En uventet videreføring av dette er at jo større et individs (reele) behov er, desto flere rettigheter vil Singer tilskrive det. Konsekvensen er at selv om et ufødt barn med funksjonshemminger ikke har rettigheter innen Singers etikk, har barnet når det blir bevisst et større behov for hjelp enn et barn uten funksjonshemminger og dermed større rettigheter. Generaliseringen av dette er den fallende marginaleffekten som PeeWee påpeker – de svakeste trenger mest støtte.
Jeg synes også at dette effektivt besvarer bekyldningen om en “slippery slope” effekt.
Den etiske revolusjonen til Singer er å benytte behov som utgangspunkt for rettigheter. Det som er synd er at han har ikke formidlet dette tilstrekkelig godt til verken sine motstandere eller alle sine tilhengere.
PS: Jeg føler at språket faller oss i ryggen. Det er vanskelig å tenke på rettigheter som “noe man har behov for” – vi er så vant til å tenke på rettigheter som “noe vi har gjort oss fortjent til.”
PeeWee skrev: “Når det gjelder å gjøre det gode, hva er det gode utenom menneskelig lykke? Hvilket mål har noen verdi i seg selv utenom menneskelig lykke, og hvilket fenomen er negativt utenom menneskelig ulykke/smerte?”
Det finnes overhodet ikke noe som kan beskrives som ubetinget godt, bortsett fra en god vilje. (Eller noe slikt. Noen som har den nye norske oversettelsen?)
Veldig interessant å lese det du skriver her, Johannes. Slik jeg leser det du skriver, har jeg aldri forstått Singer tidligere, og det spennende er jo at denne måten å tolke ham på, fører med seg en del andre konklusjoner enn de man vanligvis kommer frem til når man tar utgangspunkt i Singers filosofi.
Du skriver at det er individet behov som er essensielle for om det har rettigheter. For å forstå deg helt her, trenger jeg en avklaring: Er det individets reelle behov som er avgjørende, eller er det indivitets opplevde behov man skal ta hensyn til?
Hilsen Morbus Norvegicus egen herr Brodwall
Du skriver at det er individet behov som er essensielle for om det har rettigheter. For å forstå deg helt her, trenger jeg en avklaring: Er det individets reelle behov som er avgjørende, eller er det indivitets opplevde behov man skal ta hensyn til? (Kristoffer)
Dersom jeg forstår spørsmålet riktig er det det reele behovet som er viktig. Dyr som ikke har bevissthet og mennesker som ligger i koma har fortsatt behov selv om de ikke nødvendigvis er klar over dette behovet. Personer som opplever et urimelig behov for unødvendige fordeler på bekostning av andre har ingen rettigheter til å få disse behovene ivaretatt.
Johannes skriver: “Singers (og mitt) argument er at den essensielle egenskapen for å kunne ha rettigheter, er å ha behov for disse rettighetene.” Men tror Singer (som er utilitarist) virkelig på konseptet rettigheter? En artikkel jeg har lest (riktignok ytterst kritisk i sin grunntone, derfor god grunn til å dobbeltsjekke referansene) hevder svaret er nei:
“The truth is, however, that like all utilitarians Peter Singer does not believe in rights. He subscribes to the slogan of the father figure of utilitarianism, Jeremy Bentham, that rights are “nonsense upon stilts.” But this does not mean Singer ensures the public are aware that he does not believe in rights; for although he says, “I am not convinced that the notion of a moral right is a helpful or meaningful one . . . ,”7 he also adheres to the practical principle that “[t]he language of rights is a convenient political shorthand. It is even more valuable in the era of thirty-second TV news clips . . . .”8 Just as he is quite happy for the public to be deceived into thinking he believes in rights (I am not aware of his correcting anyone who perpetuates the myth), so he also countenances deceiving people into thinking their desire to go on living trumps all other desires.9″
Singer: “I am not convinced that the notion of a moral right is a helpful or meaningful one” (via Morten)
Problemet med Singers utsagn er at han ofte blir misforstått (mange ganger med vilje) av folk som Harriet McBryde Johnson. I en debatt som dette må man bruke språk motparten er i stand til å forstå mer eller mindre korrekt framfor språk som er mer presist.
Jeg tror at slutningen du trekker ut fra utsagnet til Singer “the notion of a moral right is a helpful … one” er en misforståelse av det han mener. Dersom Singer hadde snakket om rettigheter hadde han vært litt mindre presis, men blir misforstått mindre.
Når jeg sier “Den etiske revolusjonen til Singer er å benytte behov som utgangspunkt for rettigheter” er det mer presist å plassere “rettigheter” i sitattegn. Men da misforstår folk hva man mener.
[...] er like mye verdt, må det nødvendigvis være like greit å avlive begge. Peter Singer har blitt mye utskjelt for å påpeke dette og argumentere for eutanasi av spedbarn, men de fleste overser muligheten for [...]
[...] synes det er greit å drepe dyr. Du kan lese en svært kritisk gjennomgang av Singers etikk på Morbus Norvegicus. Se også wikipedia om Peter [...]