En diskusjon omkring eventuell berettigelse av Forsvarets eksistens
Den danske filmen ”Brothers” anbefales. For de av dere som ikke har sett den, og akter å følge min anbefaling, kan dette være et lurt sted å avbryte lesingen, for så å lese videre når dere har sett filmen. Jeg kommer nemlig til å referere store deler av handlingen i denne filmen i det følgende. Dere som allerede har sett filmen, kan hoppe over de neste 3 avsnittene. Dere som ikke har tenkt til å se den, kan fortsette å lese.
Filmen starter med at hovedpersonen, Michael, plukker opp sin bror, Jannik, som løslates fra fengsel. Michael, som er gift med den vakre Sarah og har to døtre, reiser kort tid senere til utlandet (trolig Afganistan) med det danske militæret. Bildet er tegnet tydelig for seeren: det er én vellykket og en mislykket bror, noe kommentarer fra deres far stadig underbygger. I Afganistan (eller hvor det er) blir helikopteret Michael er om bord i skutt ned. Familien får beskjed om at han er omkommet og det arrangeres en minnehøytidelighet for ham. Jannik og Sarah blir bedre kjent, han trøster henne, og han hjelper henne med å ferdigstille kjøkkenet, som Michael aldri ble ferdig med. Jannik får også bedre kontakt med Michaels døtre enn han har hatt før. Det oppstår en viss spenning mellom Jannik og Sarah, men det skjer aldri mer enn et kyss.
Parallelt med dette følger vi Michael, som ikke døde, men ble tatt til fange. I fangenskap møter han en annen dansk fange (Niels-Peter). De sitter under dårlige forhold, får lite mat og vann, og Michael må trøste Niels-Peter som er i ferd med å gi opp. Mennene som holder dem til fange ber Niels-Peter demonstrere en bazooka. Dette klarer han ikke, men Michael gjør det, i bytte mot at de lar Niels-Peter være i fred og gir dem vann. Senere ser vi en scene der mennene som holder dem til fange skyter en mann, trolig en av sine egne. Min tolkning av denne scenen, er at den brukes for å underbygge at disse mennene er i stand til å gjøre grufulle ting.
En dag blir Niels-Peter og Michael tatt ut. Mennene som holder dem fanget sier at de ikke har bruk for Niels-Peter (i motsetning til Michael, som har vist seg nyttig da han hjalp dem med bazookaen). De ber Michael slå Niels-Peter i hjel, og gir ham en jernstang til dette. Han nekter alt han kan, men når de setter en ladet pistol mot hodet hans, og sier at dersom han ikke gjør som de sier, vil de drepe dem begge, knekker han sammen og gjør som de ber ham om.
Dette er det helt store klimakset i filmen. Michael hadde ikke noe valg hvis han ville leve, og gjør noe han neppe ville gjort uten å bli presset i det lengste. Filmen er bare så vidt i gang på dette tidspunktet. Allikevel er resten av filmen nesten uinteressant i mine øyne. Hvordan det skal gå med Michael videre, er omtrent like spennende som det er å høre hvordan det går etter at Askeladden har fått prinsessa: Like sikkert som at de lever lykkelig i alle sine dager, er det at Michael vil bli ulykkelig i alle sine dager. Det eneste som gjenstår å se, er hvordan hans ulykke utspiller seg.
Verden består ikke av gode og onde mennesker. Det er en grov overforenkling som man forteller sine barn når de er små, for at de skal forstå forskjellen på godt og ondt. Dessverre forteller også erkeamerikaneren (og trolig også gjennomsnittsamerikaneren), samt de aller fleste soldater, seg selv at det er slik. Det er den enkleste måten å rettferdiggjøre at man faktisk er villig til å drepe noen. Konsekvensen er at man sier dette til seg selv så mange ganger at man til slutt tror på det, og når man tror at fienden er OND, er det ikke vanskelig å gjøre som noe gjorde i Abu Ghraib.
Folk flest har forstått at verden ikke er så svart-hvitt. Det eringen som er helt onde eller helt gode. Dette vet heldigvis de store masser, i hvertfall i et land som Norge. Den sosioliberalistiske bevegelse skal ha stor takk for å ha fått folk til å forstå dette. Dessverre har de vært litt for ivrige. I sin iver etter å understreke at ingen er onde, har sosioliberalistene fått seg selv og massene til å tro at ingenting er ondt. Ingen handlinger er onde eller gode, de er nødvendige konsekvenser av arv og miljø, mener nå den store majoritet av nordmenn. ”Klart han måtte slå i hjel sin kamerat”, sier de ”ellers ville han jo ha blitt drept. Det var jo et valg mellom den ene eller begge”.
La oss se nærmere på filmens klimaks: Kunne Michael ha gjort noe annet, da de truet med å drepe dem begge, hvis han ikke slo i hjel Niels-Peter? Et overveldende flertall av dem jeg så filmen sammen med mente at han ikke hadde noe valg. Det tror jeg også et overveldende flertall av Norges befolkning ville si seg enige i. Det er derfor denne teksten blir skrevet. Jeg vil nemlig si meg helt uenig i denne vurderingen. Michael kunne, og burde, ha fortsatt å nekte å slå i hjel Niels-Peter. Han kunne simpelthen sett mannen som siktet på ham i øynene og ventet på skuddet. Han kunne også ha bedt på sine knær om nåde, forsøkt å rømme, eller han kunne ha angrepet mennene som holdt dem fanget. Jeg vil anbefale det førstnevnte alternativet. Alle de nevnte alternativene ville trolig medført hans død, i hvertfall de to sistnevnte. Men det er etisk forsvarlige alternativer.
Jeg tror ikke mange vil si seg direkte uenig i argumentasjonen min i forrige avsnitt. Men veldig mange vil mene jeg er for streng her. ”Vi kan ikke forvente at han skal være så sterk og modig”, vil noen si, ”man må være en helgen, for å klare noe slikt”. Andre vil si seg uenige i argumentasjonen i forrige avsnitt og hevde at valget sto mellom ett eller to tapte liv, og i et utilitaristisk perspektiv blir da Michaels valg det eneste rett, sier de. Ikke bare illustrerer dette utilitarismens utilstrekkelighet; det er også direkte misvisende, for jeg mener bestemt at valget sto mellom 2 eller to tapte menneskeliv.
I det øyeblikket Michael drepte Niels-Peter, mistet han sannsynligvis sin egen identitet. Kroppen hans fortsatte å leve, men han døde inni seg. Han oppga den han var, det han trodde på, sin egen integritet. Og i det øyeblikk vi setter vårt eget liv over alt annet, blir tilværelsen meningsløs! Er man utilitarist, og som utilitarister flest blottet for troen på at det er noe annet enn lykke som er godt i seg selv, kan man se på det slik: Niels-Peter dør uansett. Spørsmålet er hva som skjer med Michael. Jeg vil hevde at han, etter å ha gjort det han gjør, vil oppleve mer ulykke enn lykke. Dessuten vil han påføre sine omgivelser mer ulykke enn lykke ved å leve etter å ha gjort noe slikt, fordi han har blitt følelsesmessig ødelagt og kommer til å gjøre mange flere onde handlinger. Følgelig er det, fra et utilitaristisk perspektiv (som egentlig er revnende likegyldig), hensiktsmessig av ham å nekte å drepe Niels-Peter, slik at de begge blir drept i stedet. Det er det som minimerer ulykken.
Mitt budskap er ikke at vi skal straffe eller se ned på Michael. Han er jo uansett en fiktiv person. Men hadde han vært en reell person hadde jeg ikke hatt noe behov for å straffe eller fordømme ham. Vi mennesker er altfor opptatte av sanksjoner. ”Hvis noen har gjort noe som er ondt/ galt, må de straffes”, tenker man. Og hovedpersonen i filmen fortjener ingen straff, tenker vi alle intuitivt. Da legger man en og en sammen, og kommer frem til at han ikke kan ha gjort noe galt. Men her begår man den samme feilen som erkeamerikaneren/ høyreradikaleren og sosioliberalisten gjør: Man skiller ikke mellom handling og den som handler. Michael har fått en strengere straff enn noen kan tildele ham. Det er ikke behov for å straffe ham. Han trenger omsorg, og vi burde hjelpe han etter beste evne videre i livet. Men selv om han hypotetisk sett ikke hadde reagert følelsesmessig på det han hadde gjort, selv om han hadde glemt det hele og levd videre som ingen ting hadde skjedd, hadde det ikke vært noen grunn til å straffe ham. Poenget er ikke å korsfeste noen for at de ikke har klart å gjøre et heltemodig valg. – Poenget er å klargjøre HVA som faktisk er heltemodig, og som vi alle bør strekke oss etter.
Blir vi så redde for å si at noen har gjort noe galt, at vi ikke klarer å definere hva som er riktig, heltemodig og ønskelig, har vi som samfunn et stort problem. Og det problemet tror jeg vi har i Norge: Det er Morbus Norvegicus (”sykdommen” i det norske samfunn)!
Etter at berlinmurens fall markerte slutten på den kalde krigen, har vi ikke lenger tradisjonelle territoriale kriger. Man slåss ikke lenger for å forsvare landområder. De moderne krigene dreier seg ikke om hvilken nasjon som skal ha herredømme over et landområde; De dreier seg om verdier. Vi slåss for å forsvare verdiene vi tror på. Vi slåss for det Gode. Hvis vi ikke vet om det Gode eksisterer, hvordan kan vi da slåss for det? Det kan vi ikke. Verdirelativisten og postmodernisten som mener det ikke finnes noe Godt, kan derfor ikke annet enn å være pasifist. (I prinsippet kan han ikke bruke noen midler, ikke en gang fredelige som diskusjon, for å overbevise noen om at det ikke finnes noe Godt, for det er jo bare hans sannhet, som han ikke har rett til å påtvinge andre. Men det er en annen diskusjon. Som postmodernisten ikke kan delta i…)
Vi som tror at det er noe som er Godt her i verden, og at det er verdt å kjempe for dette, kan delta i et militært forsvar av dette Gode. Men det legger strenge restriksjoner på hvilke midler vi kan bruke i kampen. I det øyeblikket vi gjør onde handlinger, kan vi ikke si at vi kjemper legitimt, for handlingene er målet. Vårt militære mister fullstendig sin berettigelse, hvis det ikke følger spillereglene. Noen vil si at det å drepe er ondt, at man ikke kan krige uten å drepe, og at et militære derfor per definisjon er noe som gjør onde handlinger, og følgelig ikke kan brukes i kampen for det Gode.
De som mener det, må setter seg ned og se Karate-kid-triologien. Når Daniel-san blir frustrert over at treneren ikke vil la ham banke opp noen som plager dem, spør han: ”hvorfor skal jeg lære karate, hvis jeg ikke kan bruke det”. Svaret han får er ”du skal lære å slåss, så du slipper å slåss”. Og det må også være hensikten med militæret. Det er derfor vi kaller det Forsvaret! Dette kan høres naivt og urealistisk ut, men det er faktisk mulig å slåss på den måten (jfr. Falklandskrigen): Å drepe kun når det er uunngåelig og en del av reell stridføring. Følger man Geneve-konvensjonen og dens tilleggsprotokoller, ved å respektere de som overgir seg, behandle krigsfanger skikkelig, hjelpe sårede, enten de er venner eller fiender, unnlate å angripe sivile mål, og unngå å bruke sivile som skjold, vil krigen foregå på en sivilisert måte.
Den dagen alle følger krigens folkerett til punkt og prikke, vil begge parter innse at man ikke trenger å krige, og man vil kunne løse en hver konflikt diplomatisk. Dette er trolig en utopi, men det er det idealet vi kjemper for. Det er det idealet som rettferdiggjør kampen. Vi kan forstå og vi kan tilgi de som ikke klarer å følge opp idealet, men vi kan ikke gi opp idealet, for da har vi ingen rett til å kjempe.
Jeg som hadde bestemt meg for å ikke poste på blogger på en stund, og så kommer Kristoffer Brodwall og skriver om pasifisme…
Jeg synes eksempelet er merkelig: for meg illustrerer du bedre hvorfor en bør være pasifist, enn hvorfor ikke.
La meg begynne fra det kristne perspektivet: noen hevder at Jesus ikke var pasifist. Men dette ser bort fra (eller tolker bort i søkte tolkninger) en helt konkret oppfordring om å ikke forsvare seg: Matteus 5:39 til 5:42, paralleller i Lukas 6:29. Og dette er ikke bare et enkelt utsagn, det er et gjennomgangstema i hele forkynnelsen at man ikke skal la frykt for konsekvenser hindre en fra å gjøre det rette, eller friste en til å gjøre det som er galt.
Og at drap er galt i seg selv er vi vel enige om?
Poenget er at dette akkurat den type etikk som du forsvarer – du mener jo nettopp at det er galt av Michael å drepe sin venn, helt uavhengig av konsekvensene. Du sier jo selv at de er revnende likegyldige!
En innvending er så vanlig at jeg like godt tar den med her: Det er ikke edlere å drepe på vegne av sine venner enn det er å drepe på egne vegne. Til syvende og sist tror jeg at det er ikke meg som er sendt for å redde verden fra onde mennesker, eller en gang mine venner. Uansett hva jeg er villig til å ofre av min egen menneskelighet, eller miste min sjel, for et formål, er det ikke sikkert det er nok. (Parallellen til dette bli at uansett hva Michael gjør mot sin venn er det ikke sikkert kidnapperne holder ord.) Jeg må først og fremst la være å være et ondt menneske selv. Resten må legges i Guds hender.
Jeg vil forresten legge til at noen av drapene under Falklandskrigen _var_ mulige å unngå, selv etter de stridendes egne lave standard. Og hele den krigen var et resultat av tåpelig stolthet. Var det ikke for ønsket om å vinne popularitet på hjemmebane (for begge parter) kunne all volden i den konflikten vært unngått.
Takk for kommentar fra Harald Korneliussen. Jeg har litt problemer med å skjønne det du skriver, men jeg tolker innvendingen din slik: “Det å drepe er ondt, man ikke kan krige uten å drepe, og et militære er derfor per definisjon noe som gjør onde handlinger, og følgelig kan det ikke brukes i kampen for det Gode.”
Du har i såfall tydeligvis også litt problemer med å med skjønne (eller skal vi si lese?) det jeg skriver, for denne innvendingen svarer jo teksten min på (scroll opp!). Du skriver videre at Jesus oppfordrer til ikke å forsvare seg. Det har forsåvidt liten relevans for oss som ikke er kristne, og jeg er dessuten ikke enig i det. Men proposjonalitetsprinsippet må gjelde for forsvaret: Kun det som er nødvendig for å forsvare seg er rimelig.
Jeg mener vi har rett til å forsvare oss, jeg mener at det er det rette, så lenge vi forsvarer oss med akseptable midler. Og jeg mener at det er enda mer legitimt å forsvare noe annet eller noen andre enn seg selv. Jeg mener vi plikter å gripe inn når vi ser at noen behandler andre dårlig. Dersom vi ser at noen blir mobbet der vi jobber eller ferdes, bør vi gripe inn. Og dersom vi ser at hutuer driver utrensking av tutsier, bør vi gripe inn. Det er derfor PN-paktens kapittel VII hjemler inngripen i konflikter, hvis sikkerhetsrådet finner det nødvendig.
Det kan være nødvendig med militær makt for å stoppe urett. Men selv om man bærer våpen, skal man være tilbakeholden med å åpne ild. Og i praksis er det slik det norske forsvaret fungerer: AG-3´en henger oftest over skulderen, og er ikke i skytestilling, når de er på utenlandsoppdrag. Ofte er tilstedeværelse tilstrekkelig for å unngå eller roe ned konflikter. Men denne effekten beror på at man reelt sett er stridsdyktige. Sånn er det bare: Hvis du skal unngå å bli angrepet, må du være så sterk at alle innser at de får bank om de prøver seg. Men hvis vårt militære skal være legitimt, kan vi ikke gå rundt og banke opp folk uten grunn.
Korneliussen skriver “det er ikke meg som er sendt for å redde verden fra onde mennesker”. Og det er det nok ikke. Særlig ikke fordi det ikke er noen onde mennesker å redde verden fra. Men ser vi onde handlinger er det vel opp til oss å forsøke å redde mennesker fra disse handlingene. Og da er det viktig at vi ikke gjør det ved å utføre andre onde handlinger. Det er en forutsetning for BERETTIGELSEN av vår inngripen.
“Men ser vi onde handlinger er det vel opp til oss å forsøke å redde mennesker fra disse handlingene. Og da er det viktig at vi ikke gjør det ved å utføre andre onde handlinger.”
Det er jo nettop det jeg sier – for drap er jo i seg selv ondt? Selv om det er i selvforsvar eller i forsvar for andre, så må en jo vedgå at det er et onde (drap) jeg gjør fordi jeg frykter et “ondt” utfall (at meg selv eller mine venner dør). Det onde jeg gjør er ikke så ille som unnlatelsen, det som skjer hvis jeg ikke gjør det onde. Dette er klassisk utilitaristisk tankegang. Det er umulig å forsvare fra din etikk (slik jeg forstår den) med mindre du hevder at drap _ikke_ er galt i seg selv, men bare under visse omstendigheter.
Jeg synes dette står i skarp kontrast til en del av de andre synspunktene jeg leser om her. I for eksempel spørsmålet om aktiv dødshjelp. Det er dem som vil stille deg som lege ansvarlig for den lidelse en pasient gjennomgår dersom du unnlater å drepe ham. Du blir bedt om å gjøre en umoralsk handling (et drap, her også) for å forhindre et “ondt” utfall (en langsom og smertefull død for pasienten). Men denne gangen sier du nei, så vidt jeg forstår. Hvorfor? Hvis det finnes situasjoner hvor drap er OK, så må jo dette være det!
Det du hevder at teksten din svarer på, er nettop det jeg mener den ikke svarer på, men tvert i mot lar være igjen som et digert, logisk og moralsk hull. Sånn sett er det rett at jeg ikke forstår den. Du hopper rett fra kategorisk tankegang – at Michael ikke bør drepe sin venn, uansett hva – til utilitaristisk tankegang, nemlig at vi bør drepe for å forhindre at (større) ondskap skjer.
Men jeg mener drap ER et onde i seg selv. Og jeg tror at alle som kan overbevise seg selv om det motsatte også kan overbevise seg om at annen ondskap er legitim. Et tragisk eksempel er fra the Guardian. (Jeg får vel følge mitt eget råd og advare om ubehagelige bilder)
Samme type dilemma var en ingrediens også i den mer kjente filmen Sophie’s Choice (1982). Hovedpersonen er i konsentrasjonsleir med sine to barn, og får følgende dilemma: Hun må velge ut ett av barna som må dø. Hvis hun ikke velger, skal de alle tre bli drept. Hun velger ut ett av de to barna (dvs. hun velger feil!), og angrer det resten av livet.
Kristoffer har Sokrates på sin side; jeg sakser dette fra Sokrates’ forsvarstale: “Someone will say: And are you not ashamed, Socrates, of a course of life which is likely to bring you to an untimely end? [dvs. bedrive filosofi, som nå har fått ham tiltalt for gudsfornektelse] To him I may fairly answer: There you are mistaken: a man who is good for anything ought not to calculate the chance of living or dying; he ought only to consider whether in doing anything he is doing right or wrong – acting the part of a good man or of a bad.”
Beklager at det kan ta litt tid før jeg svarer, fra tid til annen. Som nå, for eksempel. Her kommer i hvertfall et svar til Harald Korneliussens siste kommentar, der han bl.a. skriver “Selv om det er i selvforsvar eller i forsvar for andre, så må en jo vedgå at det er et onde (drap) jeg gjør fordi jeg frykter et “ondt” utfall (at meg selv eller mine venner dør).”
Jeg er delvis enig med deg her, Korneliussen. Men bare hvis vi skal holde diskusjonen på et akademisk nivå. Skal vi anvende det vi kommer frem til i den verdenen vi faktisk lever i, blir ditt svar for enkelt. Jeg er enig i at ikke-vold er en god tilnærming til konflikter man er involvert i. Problemet er bare de konfliktene man ikke er involvert i. Konsekvensene av det du argumenterer for er nemlig at vi skal si ”vi er maktesløse”, ”det eneste jeg vet er at jeg ikke skal bidra til ondskapen, så da holder jeg meg her hjemme i Norge.” Når det er en væpnet konflikt et eller annet sted, har vi nemlig to muligheter; Vi kan si at de som er innblandet får løse det selv, eller vi kan forsøke å bidra til en løsning.
Og i virkeligheten er det det norske militæret dreier seg om: Å løse konflikter. Man oppsøker ikke stridssoner for å drepe folk, slik du ser ut til å tro. Det å drepe folk, er overhode ikke et mål, det er ikke en gang et middel. Middelet er å være tilstede. Og er man til stede i en krig uten å ha med seg våpen, er man gjerne til liten nytte. Dessuten trenger de som gir huminatær hjelp en viss stabilitet for å kunne hjelpe (Det såkalte humanitært rom. Første bud når man skal hjelpe skadde er nemlig å se at det er trygt å gi hjelp). Og fordi hensikten ikke er å drepe, men å roe, stabilisere og løse, jobber man da også med å utvikle ikke-dødlige våpen.
Det å delta i en krig, er altså ikke synonymt med å drepe folk. Når man står i en stridssituasjon kan man imidlertid bli nødt til å faktisk drepe noen av fienden. Jeg mener at det inntreffer en spesiell situasjon da. Når man tar på seg en militær uniform, gir man et stille samtykke til at man er villig til å ofre livet sitt for det som styrkene man tilhører kjemper for. Da slutter man å være en person med full beskyttelse, fordi man velger å bli en brikke i et militært spill. Men i det øyeblikket man blir tatt til fange, overgir seg, eller trer ut av de militære styrkene, får man tilbake sine rettigheter. Derfor er det legitimt å skytte på militære mål, men ikke på sivile mål. Dette kan sammenliknes med en bokser som ikke kan beskylde motstanderen for legemsbeskadigelse hvis han frivillig går i ringen, men absolutt kan det, hvis han blir slått ned på vei hjem.
Det beste hadde vært om det ikke fantes noen væpnede konflikter og alle var snille med hverandre. Men siden det ikke er tilfelle, er vårt reelle valg om vi vil lukke øynene og si at vi ikke gjør noe galt så lenge vi sitter hjemme i vårt eget lille hus/ land, eller om vi involverer oss og forsøker å løse konfliktene og stoppe uretten. Det er lett å tåle den urett som ikke rammer deg selv, hvis du er så redd for å gjøre noe galt at du blir handlingslammet.
Jeg bruker ofte lang tid på å svare selv, bl.a er jeg involvert i en debatt om abort på obsidian wings. Det er litt irriterende å ha gode svar liggende og så ikke få tid til å skrive dem.
Du sier at mitt svar er for enkelt og akademisk. Men skal vi da følge pliktetikk i teorien og nytteetikk i praksis?
Det er kanskje “grusomt” å vedgå at en ikke kan endre på verdens ondskap, annet enn hos seg selv. En føler seg kanskje maktesløs, men det er ingen grunn til, i alle fall ikke for en kristen.
Du skriver at folk uten våpen ofte er unyttige i en krigssituasjon, men da anbefaler jeg en nærmere titt på Christian peacemaker teams, de som sist havnet i søkelyset etter kidnappingen i Irak. De har gjort en utrolig jobb i mange konfliktfylte områder i verden, enda de bare er noen få. Hvem vet hva som ville skje om det var like mange som dem som det er soldater? Jeg har noen teorier, men dem kan jeg ta senere.
Vi må gjerne bidra til å løse andres konflikter, hvis det er det vi er kalt til. Men det må altså ikke gjøres med vold eller trusler om vold, slik det norske forsvaret gjør det. Jeg er klar over at de ikke ønsker å drepe, eller at de sier det. Middelet er å være til stede, beredt til å drepe hvis de mener det trengs.
Ikke-dødelige våpen er jeg skeptisk til. Alt for mange av dem har vist seg å være meget dødelige i praksis (du husker kanskje teateret i Moskva?), andre har endt opp som effektive torturredskaper.
“Når man tar på seg en militær uniform, gir man et stille samtykke til at man er villig til å ofre livet sitt for det som styrkene man tilhører kjemper for.”
Aha! her kom endelig den moralske begrunnelsen på hvorfor dette ikke er utilitarisme.
Men holder det? har man egentlig lov til det? Jeg sier nei. Liv er dyrebart, også mitt eget. Jeg har ikke rett til å gi noen tillatelse til å ta det med overlegg, og jeg kan heller ikke ta andres, selv om de skulle gi meg lov under visse betingelser.
Jeg kan kanskje gi tilgivelse, hvis jeg ikke drepes momentant, men aldri tillatelse. Jesus sa aldri “korsfest meg!”, selv om Shusako Endo har lagt lignende ord i munnen på ham.
Det er fristende å se på ondskapen i verden og si “vi må gjøre noe!”. Men vi er ikke på jorden for å gjøre noe, men for å være noe. Å skape et paradis kan ikke gjøres uten menneskenes samtykke, og dette har vært mange totalitære ideers moralske fall.
Nei, det er ikke nødvendigvis lett å tåle den urett som rammer andre. Det er derfor CPT gjør som de gjør, medfølelse driver dem. Men en må innse at selv ikke medfølelse kan opphøyes til det høyeste gode: ens medfølelse kan drive en til å gjøre onde handlinger.
C.S Lewis skrev en del om det i “Den store skilsmissen” som er verd å lese.
Langt på vei er jeg enig med deg, Korneliussen. Skulle gjerne sett at flere tenker som deg, og siden det kun er vi to som diskuterer får jeg tilsynelatende en mer promilitaristisk holdning enn jeg virkelig har. Men for å holde debatten i gang, får jeg vel holde meg til den rollen. Allikevel mener jeg et militære kan forsvares under visse forutsetninger. Og det opprinnelige innlegget mitt retter seg mot dem som er enige i det, for å sette lys på én av disse forutsetningene.
Grunnen til at jeg mener at et militære kan ha en berettigelse er ikke at jeg støtter meg til nytteetikken i praksis; det er at pliktetikken gir oss motstridende påbud i praksis. La meg illustere det med en hypotetisk, men plausibel, analogi fra hverdagen: Du er ute og går i Oslo og passerer en gjeng som raner en gammel dame. Hva gjør du? På den ene siden har du en plikt til å unngå vold, men på den annen side har du plikt til å hjelpe den gamle damen. Og realiteten er nå en gang sånn at dersom du ber gjengen gi seg, er det mer sannsynlig at de hører på deg hvis du er 210 cm høy og ser ut som Hulken.
“Vi må gjerne bidra til å løse andres konflikter, hvis det er det vi er kalt til. Men det må altså ikke gjøres med vold eller trusler om vold, slik det norske forsvaret gjør det.”, skriver du. Men det er jo ikke det man skal gjøre. Man skal “vise muskler”, så motstanderen skjønner at de ikke kommer noen vei med vold. (Dette er til en viss grad den kalde krigens logikk. Forskjellen er at nedrustning ved avtale mellom stormakter er mulig, men småkriminelle vil alltid finnes, og de er ikke med på noen nedrustning.)
Hvis du mener at enhver våpenbesittelse er uakseptabelt, mener du da også at politiet i Norge ikke burde ha anledning til å bære våpen i noen som helst situasjon?
Jeg mener plikten til å ikke bruke vold (eller trusler om vold) går foran plikten til å gjøre noe bra for gamle damer, da førstnevnte er ubetinget, mens det er ikke alltid det står i ens makt å gjøre noe for gamle damer, derfor er det kun en frivillig god handling.
Jeg mener faktisk at i utgangspunktet har vi ikke plikt til å redde hverandre fra vold eller ulykker. Denne plikten kommer fra en implisitt avtale. Det går an å takke nei til hjelp, det er legitimt. Det finnes situasjoner da en ønsker å klare seg selv, av en eller annen grunn. Men derimot finnes det ikke situasjoner der en kan ønske at andre bruker tvang mot en – per definisjon! – og heller ikke kan man ønske å bli lurt, også per definisjon.
Var jeg den gamle damen, hadde jeg ikke ønsket at andre skulle gripe inn med vold (eller trusler) på mine vegne. Må jeg, får jeg prøve å gå i veien så godt jeg kan, eller prøve å snakke folk til rette, men dette krever mer mot enn å true med overmakt, så du kan ikke akkurat fordømme meg om jeg ikke klarer det.
Politi og millitærvesen kan en pasifist ganske riktig ikke støtte, i alle fall ikke slik det foreligger. Tolstoj hadde rett: alle pasifister må også være anarkister. (Han hadde også rett i første del av den setningen, at alle kristne må være pasifister)